På kurs….

Som dere kanskje har fått med dere, så har jeg vært på NKKs oppdretterkurs, del 1. Det omhandlet avl, særlig vektlagt genetikk og sykdommer. Kurslederene var veldig dyktige og det var 120 kursdeltakere(!) Vi har vært gjennom MASSE: Hundens utvikling og historie, enkel genetikk – forståelig for alle (siterer fra programmet nå…), Nedarving, rasedisponderte sykdommer, seleksjon, helse og HD, avlsmetoder og –prinsipper og sunn hundeavl.

Etter presentasjon og litt sånn innledende greier var ferdig, var alle klare til å begynne på kursets genetikkdel…Jeg visste på forhånd at dette ikke var helt min greie (jeg trodde på forhånd at det ikke ville feste seg, men var ikke forberedt på at det ikke skulle komme på innsiden av pannebrasken en gang).  For å ta det først, det var helt jævlig! Jeg hadde liksom tenkt at jeg kunne sitte i fred og ro å forsøke og gjøre en skikkelig innsats og i verste fall late som om jeg forsto noe…... Det gikk skikkelig dårlig, da det viste seg at vi skulle jobbe i grupper (stønn – der røyk den sjansen til å “late som”). Jeg satt på et bord med 3 andre, som bare snudde seg vekk og begynte å jobbe sammen, uten å ofre meg et blikk. Sånt gjør meg skikkelig sur, det må da i himmelens navn og rike gå an å inkludere andre?!!! Så jeg gikk (allerede da en smule duknakket) bort til noen jeg så at bare var to stykker, de var skikkelig søte og ønsket meg hjertelig velkommen:o) Så begynte moroa…. Genetikk består av en hel masse faktorer som beskrives ved hjelp av bokstaver, og beregnes i en tabell. Absolutt alle andre så skikkelig “glad-kristne” ut og løste sine oppgaver med små jubelrop og selvtilfredse miner. De to søte på min gruppe diskuterte i vilden sky, og kom frem til alle de riktige svarene på null komma niks. Vi skulle lage noen tabeller, og jeg ble mer og mer frustert over at JEG IKKE FORSTO NOEN VERDENS TING – På lørdag var jeg definitivt kursets største dust!!! Jeg overdriver ikke – jeg følte meg så innmari dum!!!! Til slutt ble jeg så stressa av meg selv at jeg ikke klarte å lage rammeverket til tabellen en gang…. De to søte på min gruppe så av og til spørrende på meg (noe de forståelig nok sluttet ganske fort med - jeg tror egentlig at de var litt overrasket over at jeg kunne snakke, og ikke bare kom med gutturale strupelyder…. noe jeg egentlig gjorde på slutten). Det hele toppet seg med at kurslederen ropte høyt “Er ikke genetikk gøy????” Alle (utenom èn) i salen svarte et unisont og lykkelig “JOOOOOOOOOOOOOOOOO”! Så ropte kurslederen “Er ikke genetikk lett?????” Alle utenom den samme ene (gjett hvem) gjentok sitt salige “JOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO”!!!!!!!!!! Himmel og hav for en nedtur….. Stakkars snille Tove, som var så hyggelig å sende meg en mail med spørsmål om jeg var kommet vel fram og om alt gikk bra på kurset, hun fikk en lang og deprimert mail tilbake. Tusen takk for omtanken Tove - den varmet (sammen med den digre posen med “trøstedigg” jeg kjøpte meg….:o) Men, men, det er alltid lys i tunnellen sies det, og vi gikk, etter noe som virket som en evighet, over på andre ting…. Heldigvis!!!!

Tatt i betraktning min miserable genetikkopplevelse - Kurset var så bra!!! Jeg har lært masse om sykdommer, testing, åpenhet og ærlighet i hundeavlen. Begge kurslederene var veterinærer og den ene driver med oppdrett av New Foundlandshunder. De hadde mange historier som krydret og levendegjorde det som ellers kunne blitt ganske monotont og kjedelig. Nå som jeg har rukket å la ting synke litt inn så er jeg veldig glad for at jeg brukte denne helgen på dette kurset. Jeg var en stund sterkt i tvil om jeg skulle fortsette å drømme om et bittelite oppdrett, men nå har jeg bestemt meg for at jeg har veldig, veldig lyst:o) Neste kursdel blir på høsten til neste år, og jeg gleder meg allerede! Da er det mer praktisk rettet – det skal handle om paring, valping, preging, forebygging og behandling. Jeg har dessuten kjøpt kursboken, som ser helt glimrende ut, og det lille jeg har rukket å lese er lettfattelig og flott beskrevet (jeg har, vel og merke, enda ikke vært innom genetikkdelen i boka……).

Dette var litt om min helg – jeg hadde definitivt hatt stor nytte av Christians hjerne en 3 – 4 timer på lørdag…..;o)

Å, jeg må jo få med dette: Milli og Ola har storkost seg i helgen, men det var ei lita jente som aldri ville slutte å hilse i går. Ikke en lyd, men klatrer forsiktig oppover meg, med øra helt inntil hodet og noe jeg tolker som et stort smil rundt munnen sin. Den lille jenta mi’ var definitivt glad for å se meg igjen (og det var i aller høyeste grad gjensidig:o)

Ha en fin uke alle sammen:o)