Rapport fra et lite stykke vinter Norge:o)

Fredag kveld kom vi opp på hytta til minus fire grader og 60 cm. snø. Milli ble helt “Elle-Milli” og kunne ikke tro det hun så – et endeløst teppe av den absolutte lykke!!!!

Lykken er: Snø, snø og atter snø:o)

Jeg har en kjetting her på hytta som jeg pleier å binde Milli i, den har på merkelig vis forsvunnet. Det bare folk på en av hyttene rundt her og lite biltrafikk helt her oppe, så jeg tok sjansen på å la henne være løs ute. Det gikk fint – en stund…. På den hytta der det er folk, bor det en gammel Border Collie, Balder. Balder synes det er kjempegøy å besøke Milli noen sekunder av gangen, før han blir lei av den “noe” pågående frøkna og stikker hjem igjen. Milli har ingen sperrer og blir gjerne (og ubedt) med Balder hjem. Til nå har jeg hatt 5 turer over til hytta deres for å hente henne. Litt brokete kledd, i superundertøy og vide støvler (etterhvert fulle av snø). I tillegg må jeg passe på som en smed når jeg åpner døra, for vips, så er hun på enda et besøk hos Balder igjen. Jeg klarer ikke roe meg med at hun sikkert går bare dit, så det er ingen løsning å bare la henne gå.Løsningen ble flexibåndet hennes (som jeg vanligvis bare bruker på skiturer). Milli var veldig fornærmet en stund….

Koselige Maristua

…. og det ene stabburet

Det har ikke blitt noe skigåing. I går hadde jeg mest lyst til å gå på bena, det ble ikke så mye gåing, men desto mere basing. Milli synes det var kjempegøy, og det gjorde vel egentlig jeg også:o) I dag hadde jeg store planer om en skitur til fjells. Tåka lå tjukk som en vegg helt inntil hytteveggen her, så Ola satt bestemt foten ned. Etter litt “prat” rundt dette, var jeg fornuftig nok til å gi meg. Vi tok bena fatt (igjen) for å gå rundt vannet denne gang. Vi kom imidlertid ikke mer enn halvveis, for da hadde ikke brøytebilen kjørt lenger. Det var litt dumt, for det er en fin tur (og jeg synes det er så kjedelig å gå samme vei til og fra). Ola var snill og kom og hentet oss;o)

Men da rakk vi jo å leke litt med ballen

Når vi er her, så vil Milli bare være ute. Selv etter at jeg var så utrolig ondskapsfull å binde henne. Hun sitter på hjørnet sitt og titter og av og til ser jeg at hun får noen slags anfall av ekstase, der hun ruller seg i snøen, kun avbrutt av å dytte hodet sitt så langt ned i den hun kommer. Man blir jo glad av å se på sånt:o) Når jeg tar henne inn på kvelden, så er hun jo kjempetrøtt, hun sover jo langt mer i løpet av en dag hjemme enn hun gjør her. Her er hun jo stort sett våken hele dagen.

I morgen har vi fri fra jobb, men må sette kursen hjemover igjen. Ingen tur innom Bergheim denne gangen, vi kjører via Begnadalen og Hønefoss og hjem (sier “sjefen”). Jeg kunne levd godt med å være her ei stund til jeg, men sånn blir det ikke denne gangen.

Ha en fin uke!