En helg i dyras tegn

I helgen har dyra på Glenne fått litt oppmerksomhet fra oss. Litt mer enn vanlig. På fredag skulle dyrlegen komme hit for å vaksinere sau. Dette gjøres før lamming for å forebygge sykdom på lamma. På onsdag så jeg imidlertid at Milli blødde ganske mye når hun tisset. Jeg var sikkert på at løpetiden var i gang, men når jeg sjekket henne utover kvelden, så blødde hun ikke mer. Tenkte at jeg får bare vente å se. Da jeg så at hun blødde ganske mye også fredag morgen (det ser veldig voldsomt ut med blod mot snø, særlig i det hvite led lyset jeg har på hodelykta mi’), så begynte jeg å uroe meg litt. Jeg ringte dyrlegen og sa at hun fikk sjekke Milli også, når hun først skulle hit. Hun ba meg heller komme ned på klinikken. Det er ikke løpetid men urinveisinfeksjon. Nå går Milli på antibiotika, urinen er sendt til dyrking og vi får ytterligere svar og skal til veterinæren igjen på fredag eller tidlig i neste uke. Ny urinprøve skal i allefall leveres fredag. Milli har vært i storform hele tiden, men når jeg tenker meg om så har hun drukket veldig lite i det siste. Jeg tror ikke engang jeg hadde reflektert over dette hvis ikke Nina hadde nevnt at Charlie begynte å drikke igjen når han var på bedringens vei. Jeg ble ganske dramatisk i hodet mitt og tenkte på nyresvikt og alle mulige uhyggelige ting, men på hunder er visst blod i urinen det første tegnet på urinveisinfeksjon. Veterinæren sa at Milli ikke har gått med dette lenge, og når hun kom for å vaksinere sauene, så konstaterte hun ganske humoristisk at allmentillstanden i allefall ikke er svekket:o)))

Det er faktisk litt trim å få vaksinert dyra, særlig de unge. De gamle tok vi inn fra et fjøs til et annet uten problemer. Bare de ser bøtta med kraftfòr, og jeg roper med skrikestemmen min (den er skikkelig stygg!!!), så kommer de løpende. Da setter vi dem så trangt at de får liten plass å løpe fra oss på. Da er egentlig jobben ganske fort gjort. I tillegg ga jeg dem ormekur, så alt skulle være bra med de eldste. De helt unge derimot er IKKE så medgjørlige…. De går inne, for de må ha tilleggsforing (som de store stjeler hvis de går sammen ute). Siden de går inne hele tiden, har de også ganske god plass i bingene sine…., de løper rundt og blir HELT hysteriske. Den ene hoppet over et skille som må være 150 cm. høyt. Her snakker vi relativt stille høyde…. Søyene på den andre siden, stusset jo litt over at det kommer et lam “fra oven”, men siden dette er de aller eldste søyene (som også får litt spesialbehandling), så tar de det med fatning, dòg litt småirriterte over denne brå og småfrekke måten å ankomme bingen på:o) To av de eldste søyene har fått vitamininnsprøytning av dyrlegen, for vi synes de så litt skrantne ut, så nå er i allefall markkur, vaksine og generell form tilsynelatende under kontroll.

Lørdag var det tid for tur på nye områder med Lise. Denne gangen valgte vi en helt ny rute, og Milli var like i hundre som første gang over å kjenne alle de nye luktene. Nå roet hun seg imidlertid fortere ned enn sist gang, så dette går fremover. Jeg har bestemt meg for ikke å bli irritert på henne over at hun går helt av skaftet på nye steder (det får jeg da jammen ta på min kappe), så det bidrar nok også ørlite grann til at hun ikke er helt hyper hele turen (som hun var på den første). Forresten så driver Milli og jeg fortsatt med våre 5 - 10 minutter lydighetstrening om kvelden. Det er gøy, for det virker!! Da er jeg innstilt på å ha fokus utelukkende på Milli, og ikke drive sånn halvveis trening som jeg ofte gjør (da jeg står og kauker kommandoer til Milli i øst og vest, mens tankene så sørgelig alt for ofte vandrer andre steder…. ) DET merker hun, og hun synes det er gøy når vi trener og jeg ikke er på mental charterferie! I går tok jeg henne ut for å tisse omtrent på den tiden vi pleier å ha minitreningen vår – gjett hvem som ble skuffet når vi gikk rett inn igjen – og tilsvarende fornøyd når vi trente litt senere. Det er veldig motiverende å se at hun liker det så godt, og at jeg ser at hun blir ørlite mer lydhør ellers også (så lenge ikke fristelsene blir for store….).

På grunn av snøen har det vært umulig å komme til i hønsehuset. Jeg har hatt innmari dårlig samvittighet overfor hønene mine, som må gå i mer og mer suggete hus. Huff a’ meg!!! Hønene liker jo å ha et sted å “bade”. På den harde såla av møkk som lå i hønsehuset nå, så var det en umulighet. Det ble faktisk så ille at jeg begynte å grue meg for å gå i hønsehusetEtter å ha rådført meg med Ola, brøyta han litt av jordet, fikk buksert traktor med skuffe over gjerdet sånn at jeg hadde kort vei med spaden. Da var det faktisk gjort på en time. At jeg ikke har tenkt på det før *gremme*!!!

Her er det i allefall noen som er storfornøyd:

I dag føler jeg nesten at jeg har vært på reise nesten “Jorda rundt”! Ola og jeg klarte utrolig nok å løsrive oss litt fra Glenne samtidig, og satt kursen mot Olas bror med kone, i Horten. Himmel og hav, jeg kan ikke helt huske sist vi gjorde noen sånt (det er merkelig nok liksom enklere å komme seg til Hallingdalen – sjukt nok….). De har fått katt:o) De har hatt den en stund, men vi har jo ikke surra oss til å få hilst på. Vi har hørt gjetord om Djenghis stadig vekk, så vi måtte jo se på vidunderet (som for øvrig er Nord-Europas mest bortskjemte tror jeg:o) Vi så for oss en riktig så kraftfull mongol (vi dømte jo etter navnet) og vi møtte verdens vakreste pusejente. Så flott og vakker! Djenghis har sitt eget “rom”, med egen inngang, “nøkkelkort” og alle fasiliteter, får bare det beste av mat og gjør selvfølgelig akkurat som hun vil, mens hun tvinner eierne sine rundt “lillepoten”…

Djenghis, så utrolig vakker.

Skrider verdig frem……………………………. for å undersøke jakka til besøket.

Dette var litt om vår helg. Nå har jeg god samvittighet i fohold til dyra våre, særlig kan jeg nå glede meg til å gå i hønsehuset igjen! DEILIG!!!!!

Ha en fin uke alle sammen:o)