Ja, ja…..

Jeg tror jeg har klaget ganske mye over beina mine i et par innlegg her. Nå har jeg i allefall funnet ut hva det er. Leddgikt. Helt utrolig og noe jeg aldri trodde jeg skulle få. Så vidt jeg vet er jeg ikke arvelig disponert og jeg har alltid vært uvanlig fysisk sterk.

Det første jeg følte når revmatologen var så sikker i sin sak, var merkelig nok lettelse. Jeg ble så lettet når alle prøver slo ut og alle “vondtene” fikk et navn. Nå derimot sliter jeg litt, synes liksom ikke jeg trengte dette, men prøver samtidig å se det sånn at nå får jeg i allefall behandling. Merkelig hvordan kroppen plutselig stivner bit for bit. Først føttene, så kneet og så (i en rivende fart) fingre, tær og tildels albuer og skuldre. Synes fryktelig synd på meg selv når jeg ikke får juicekartongen ut av kjøleskapsdøra eller ikke klarer å få igjen glidelåsen på jakka eller, som nå, når jeg mistet dusjsåpa i dusjen for 3. gang (særlig digg å bøye seg etter den gang på gang er det heller ikke….;o) Himmel og hav, det er ikke mer enn 3 uker siden jeg hånderte sau (noe som krever en viss styrke i både hender og fingre). Tenker mye på hvordan det skal gå med gården og med Milli-valper (fortsatt ingen løpetid, så jeg trenger ikke umiddelbart bekymre meg over det).

Så er det en forklaring da, på at jeg har vært usedvanlig giddalaus gjennom dette året. Jeg har trodd jeg har vært lat, og har vært innmari irritert på meg selv for det. Tatt meg i nakken, gjort det jeg måtte gjøre, men heller ikke mer. Nesten ikke bedt noen hit på hundeting, ingen utstillinger, ingen høstvinduspuss, har fortsatt ikke tatt vekk sommerblomstene fra krukkene etc., etc (listen er virkelig avskrekkende lang).

Har tatt ut en ferieuke i november, og gledet meg veldig til å dra på hytta med Milli, har funnet ut at det er bare tull. Vi har ikke vann på hytta og jeg duger ikke noe særlig på å bære det…. Sur som jeg ble (for det også) og etter en aldeles jævlig natt, så bestilte jeg en uke i Spania, for ferie SKAL jeg ha. Ola foreslo det, og jeg hoppet på. En uke på revmatikernes senter i Alfaz del Pi, ikke fordi jeg er så syk, valg av sted var utelukkende for å slippe å sitte alene på et hotell der fest og fyll er “litt” mer utbredt enn på stedet jeg har valgt (angrer litt nå, kunne med fordel undersøkt litt flere hoteller, for dette betaler jeg selv). Gleder meg litt. Masse bøker, ingen forpliktelser og fred og ro. Men det føles rart å glede seg til en reise man egentlig ikke ville på…. Håper inderlig at Milli ikke får løpetid før jeg reiser!!!!!! Nå kan hun holde igjen en 3 – 4 uker til!!!!

Nok om det. Legen var veldig, veldig positiv. Nå går jeg på en lett, lett cellegiftkur, og det må jeg gjøre i enten 2 – 3 år, eller resten av livet. Han har lovet meg at om ikke jeg blir helt frisk, så blir jeg MYE bedre enn jeg er i dag. Har også hørt mange solskinnshistorier som jeg velger å tenke masse på. Humøret blir bedre dag for dag og jeg begynner å bli sikker på at om 3 måneder spurter jeg rundt her igjen:o) Bena er mye bedre, fingrene er stive – det er som å gjøre alt med kjempestore hansker på egentlig – blir dårlig “fingerspissfølelse” av sånt;o), men jeg tolker det som at medisinene hjelper allerede.

Ola er fantastisk, og hjelper til. Han er helt utrolig med Milli, og jeg ser hvordan hun knytter mer og mer bånd med ham, veldig, veldig, veldig godt å se!

Jeg tror jeg har lovet en del ting sånn halvveis til mange – beklager at jeg bare har vært “borte” en stund. Jeg kommer tilbake, men er fortsatt så full av meg sjæl at jeg tar det litt som det kommer.

Dette var en liten, pipete oppdatering fra denne kanten. Tror dette innlegget virker mer deppa enn jeg egentlig er – det går opp og ned, men aller mest opp egentlig:o) Det er som Lise sa “Gry, du har egentlig ikke et alternativ” – så sant som det er sagt!