Blanda drops fra oss i dag

Etter at vi kom hjem fra nyttårshelgen hos Nøve og Nalle og Bjørn begynte hverdagen igjen. Egentlig greit synes jeg. Det blir litt for mange utskeielser på meg når jeg har mange fridager på rad (og jeg har jo hatt fri mesteparten av desember egentlig). Nå er det skjerpings på matinntak og røyk, særlig det første går litt på halv tolv, men så lenge jeg har det i bakhodet så virker det nok bittelitt tror jeg.

Leddgikta plager meg nesten ikke noe lenger. Heldiggrisen meg! Har noen dårlige og mange gode dager. Overskuddet kommer sakte men sikkert tilbake tror jeg, og “vondtene” er bortimot historie. Først nå orker jeg å tenke på hvor inni h……. vondt jeg hadde i vår og i sommer. Fyttipyton. Jeg tar medisiner en gang i uka, og pilledagen er nesten en festdag. Det er medisinene sine det! Krykkene jeg lå med under senga er fjernet og jeg kan gå helt normalt igjen. Dette kommer jeg til å sette pris på leeeeeeeenge!

På jobben har vi byttet datasystem og jeg holder på med ny hjemmeside. Veldig ålreit begge deler egentlig, men jeg merker at det er uvant å lære nye ting (alderen tynger er jeg redd). Dagene flyr og jeg er sliten i hodet når jeg kommer hjem. Da er det deilig å gå en tur med Milli-mor. Nå som vi ser frem mot lysere tider er det liksom noe å glede seg til synes jeg. Det er tyngre å gå novemberturer i mørket enn januarturer i mørket.

Når det gjelder Milli, så har jeg famlet fryktelig i oppdragelsen av henne, noe som har medført at hun hører akkurat når det passer henne. Kaisa var utrolig stri og ble “lest mye lekser” for. Hun var veldig, veldig lydig. Milli har vært så myk at jeg ikke helt har visst hvordan jeg skal gripe det an også er hun liksom så lett å omgås at det ikke har vært noe særlig stort problem at hun hører når hun selv vil. Her en dag i romjulen var Stine på besøk med mann og barn. Milli var helt bajas, og tok helt av. Da tenkte jeg at dette gidder jeg ikke mer! Der og da begynte “Dragefjesdressuren” min. Når hun ikke hører første gang leses hun lekser for, og hun er ikke i tvil om at hun er upopulær akkurat da. Når hun hører første gang jeg sier noe blir “Dragefjes” til “Hurramammafjes”. I to dager var hun snurt og furten, men så skjønte hun at dette MENTE jeg. Kjempegøy!! Jeg har fått en hund som forstår at jeg mener det jeg sier, og det blir mindre og mindre “Dragefjes” og mer og mer “Hurramammafjes”. At jeg ikke har gjort dette før!!!!! Vi var ute og gikk med Lise og Bella i forrige uke, og Lise kommenterte at Milli virket så mye roligere. Det er akkurat som om hun er tilfreds med at jeg har blitt mer konsekvent (jeg har jo lært teorien om at en lykkelig hund har en konsekvent og kjærlig eier – men praksisen har jeg virkelig ikke satt ut i livet). Nå får Milli mye mer tillit, og hun viser seg den verdig synes jeg. Det ville være å overdrive å si at alt går på skinner, men du og du som det hjelper. I går var vi ute sent på kvelden og tok en 10 minutters treningsøkt. Rødpus prøvde å piske opp steminga med å løpe rund, for så pluteselig å kaste seg ned og spille død, før han spratt opp og føyk rundt igjen. Det var med stolthet og glede at jeg så at Milli satt seg ned for å se på meg. Og der satt hun til jeg ba henne gjøre noe. For tre uker siden hadde hun garantert løpt rundt på samme måte som Rødpus. Hun jagde ham opp i et tre i sta’, men da var hun i “fri” og hun kom når jeg ba henne om det. Helt utrolig moro. Jeg kan se at hun er stolt og glad over myyyyyye ros, og det varmer et morshjerte. Flinke, lille jenta mi’. Nå gjelder det å ikke bli overmodig og eplekjekk, men holde på den gode trenden (de siste ordene var til meg – ikke til Milli!). Milli har forresten fått løpetid, bare et par dager etter vi kom fra Bergheim. Litt sårt, for vi skulle jo parret henne på denne løpetiden, men litt godt også, for det gir jo rom for andre ting. Hun steller seg så fint at jeg fortsatt har tilgode å finne blod inne. Hun er svært nøye på det den dama der. Denne gangen virker hun ikke så deprimert heller. De to foregående løpetidene har hun sett ut som om hun har vært ansvarlig for all verdens sorger helt alene.

Den siste helgen i februar skal jeg besøke Berit og Ville i Stavanger. Berit har invitert og jeg overrasket meg selv (og Berit tror jeg) ved faktisk å bestille flybillett. Widerøe har tilbud om dagen, så prisen blir omtrent som en tur til Tønsberg i drosje og halvveis tilbake igjen. Jeg skal være superturist i Oljehovedstaden. Har ønsket meg Hafrsfjord, tur med Ville og kanskje treffe Caspian samt å spise ute i Stavanger på et sted jeg har sett på TV. Så langt høres det ut som om Berit klarer å innfri ønskene mine. Herlig!!! Det skal bli en veldig, veldig koselig helg. Jeg er bare fortsatt litt forundret (og fornøyd!) over at jeg faktisk gjør det – jeg er jo fryktelig glad i go’stolen min…. Det betyr nok at turen til Stavanger blir myyyyye lenger enn en helg (oppe i hodet mitt altså), jeg kommer sikkert til å sitte i go’stolen å mimre masse over den turen!!

Jeg har så masse å se frem til, og nå som jeg føler meg så bra, ja da kan jeg bare begynne å glede meg. Aller først skal jeg glede meg til helgen! Stille, rolig og deilig, og ingen særskilte planer. Akkurat passe egentlig.

Dette var litt om “ståa” her hos oss, ha en riktig god helg alle sammen.