SÅ ble altså drømmen virkelighet

Helt siden Milli var liten (eller egentlig, helt siden jeg var liten), så ønsket jeg å starte et lite oppdrett. Alt gikk helt på skinner. Milli er flott både i utseende og – viktigst - mentalt. A-hofter og øyelysing uten anmerkning – første gangen. 2. gangs øyenlysning viste en forandring i begge øynene hennes, og hun har fått en midlertidig diagnose – nukleær katarakt. Dette fikk jeg heldigvis greie på før hun ble parret. Jeg hadde utsatt all ferie for å ha den hjemme sammen med valpene, men da tok jeg ut en del uker i desember, og bestemte meg for å legge oppdretter-drømmen på vent. Sånn som jeg gjerne vil drive oppdrettet mitt, er det ikke forenlig med å være i jobb. Nå vet jeg DET. Hodet begynte  å jobbe med et alternativ. Jeg hadde jo hatt så innmari lyst på en valp etter fantastiske Milli-mor… 

Jeg har vært så heldig å få være masse hos Sissel og Per på Fjelldronningen, og har virkelig fått se på nært hold hvordan de driver oppdrettet sitt. Jeg var ikke i tvil om at derfra ville jeg ha hund nummer 2. Jeg skal altså kose meg med å være tohundseier i mange år nå. Ofelia har virkelig sjarmert meg i senk, og jeg spurte Sissel når hun skulle parre henne, svaret var ved neste løpetid, som etter alle solemerker skulle komme i januar. Det hadde ikke gjort noe fra eller til, men mer perfekt timing kunne det ikke bli. Lamminga er over, sauene er satt på beite og jeg har tid til et nytt familiemedlem. Løpetiden kom. Sissel ringte og sa at “nå er vi i gang”. Pappa var allerede valgt – vakre Banjogutten til Elin. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på parringen.

Tenk at her blir Tjorven unnfanget

En som hadde oppriktig vondt på mine vegne når øynene til Milli ble funnet litt “uregelmessige” var Sissel. Jeg hadde jo på forhånd spurt både henne og Yvonne på Rödmossa om de ville være mine “oppdrettsmentorer”. Hun hadde nok tenkt på det en stund, da hun sa at “jeg tenkte du skulle få være med på valpingen”. Oi, oi, oi – jeg ble så glad!!! Tenk å få være med på at ens egen hund blir født……. Hun forutsatte selvfølgelig at alt forløp normalt. Så var spørsmålet – var Ofelia drektig. Sissel ringte meg en kveld og sa at hun hadde kjent 4 stykker, men at det kunne være fler, men det var minst 4. DA var jeg glad (igjen). Vi har liksom nærmet oss drømmen om Tjorven veldig skritt for skritt og jeg har fått være med hele veien. En fantastisk ting! Det er jo også utrolig gøy da, at utover i drektigheten til Ofelia, kunne det dukke opp en melding fra Sissel om hvor utrolig drektig Ofelia var; f.eks. at “Ofelia har kjempematlyst”, eller at “Ofelia orket ikke gå tur i dag” – små drypp som gjorde at jeg virkelig har fått være en del av det hele! På tirsdag ringte Sissel i 13 –tiden og sa at “neste gang jeg ringer deg, så har vannet gått – det skjer noe her i løpet av 24 timer nå”. Jeg gikk med telefonen klistret til kroppen, og når jeg dristet meg til å ta en dusj, ja da fikk Ola streng beskjed om å ta den!!!

Onsdag morgen kl. 0521 ringte hun. Jeg husker ordrett hva hun sa: “Vannet har gått, den første valpen har kommet, nå må du virkelig slenge deg. Parker ytterst i gården, ikke ring på”. Jeg repliserte umiddelbart at “jeg slenger meg” (har ledd litt av det uttrykket i ettertid – jeg bruker det i allefall aldri – og har ikke hørt det fra Sissel før heller). Jeg slang (ja faktisk) mat og vann til sauene og sjekket med et utrolig raskt øyekast at alt sto bra til, før jeg nesten klemte litt bæsj ut av Milli og heiv meg i bilen. Kl. 7 var jeg hos Sissel og Per. Da var det kommet to valper. Hanner begge to. Det som slo meg når jeg kom inn var “roen”. Ingen av de andre hundene ga lyd fra seg, enda de meget godt visste at jeg var der, det kom lav “feel good” musikk fra radioen og på kjøkkenet, som er i tilknytning til valperommet, der var det tent stearinlys. Så rolig, og nesten litt sakralt (i hvertfall oppe i mitt hode). Sissel vinket meg inn på valperommet før hun hjalp Ofelia ut med valp nummer 3, den (og gutta før den) kom med rompa først. Ofelia kikket på meg nesten som hun sa at “jaså, så der er du”. Helt rolig. Jeg satt stille som en mus på utsiden av valpekassen. Dette var da et mirakel å få være med på uansett om det ble en Tjorven eller ei! Etter at 3. mann var sjekket av matmor og vasket og stelt etter alle kunstens regler av sin egen mor, ja da kunne vi ta en pust i bakken, kaffe og en røyk. Sissel visste det var flere inni magen, og jeg kunne bare håpe, men la kjapt en slags “plan B” – den innebar at Milli fikk være enebarn (noe jeg tror hadde ryki ganske fort egentlig). Da vi gikk inn igjen masserte og godsnakket Sissel litt med Ofelia. Så var valp nummer 4 på vei ut. Da den kom ut, og Sissel snudde seg mot meg og sa at “der kom hun”, ja da vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive hva jeg følte – mest dekkende er vel egentlig ordet “utrolig” tror jeg. Tjorven kom til sist – jeg tror hun ventet på meg. Hun er så liten og så vakker!!

Tjorven – ca. 1 time gammel

Sjekk den brune fargen som allerede skinner litt gjennom og det hvite brystet. Lik sin far tror jeg.

En stolt mor med sine 4 små

 

En nesten like stolt menneskemamma med “sin” lille.

Jeg må bare si at jeg er full av beundring for hvordan Ofelia valpet og for hvordan Sissel stelte rundt Ofelia og hjalp til der hun skulle. Som før nevnt, så hvilte det en helt fantastisk ro over hele valpingen. Jeg tror til og med de andre hundene følte den litt andektige stemningen.

Jeg får liksom ikke takket nok til deg Sissel for at jeg fikk være med på absolutt hele prosessen med Tjorvens tilblivelse og fødsel. Akkurat nå føler jeg, som jeg følte med Milli, at vi er litt ment for hverandre vi.

Nå har jeg våknet to dager på rad kl. 6, i strålende humør og lys våken. Jeg tror det kalles forelsket. Jeg snakker masse med Milli om Tjorven, jeg innbiller meg liksom at hun forstår at hun har blitt storesøster. Det mangler i allefall ikke på informasjonsmengden

Jeg synes egentlig følgende også hører med til denne historien: Lenge før vi visste om Millis øyne, så husker jeg at jeg fortalte til Sissel at min neste hund, den skal hete  “Tjorven”, Sissel ble helt “bløt” og sa  “TJORVEN???? Da vil jeg være gudmor, for jeg hadde en hund som het Tjorven som jeg var så innmari glad i”. Så ble hun ikke bare gudmor, hun ble både jordmor og matmor.

Ha en strålende helg alle sammen – det skal jeg!