En fantastisk dag!

ENDELIG våknet vi til sol!!!! Åh, det var så deilig. Det var jo meldt, men jeg har ikke helt våget å tro på det. Planen var klar. En tur til favorittstedet mitt her oppe – noe jeg har døpt til Millivann. Det er bratt opp fra den ene siden, men når vi kommer opp på fjellplatået, ja da er det bare fantastisk! Etter at jeg ble sjuk, så har jeg av og til bekymret meg for om jeg skal komme dit igjen…. I dårlige perioder blir kroppen helt vissen, og selvom hodet vil, så går det liksom ikke, det skjer gjerne hvis jeg har jobbet med mye kroppsarbeid hjemme og blitt skikkelig sliten. Jeg BLIR skikkelig sliten av å gå opp til Svenskeknippa (høyden før Millivann), og jeg var veldig spent på om jeg måtte snu. Men NEI DA!! Kroppen fungerte helt supert! Jeg ble så glad (den dårlige kondisjonen skal da ikke leddgikta ha skylda for, det går nok litt på tankens makt også tror jeg, for Ola påstår at vi aldri, noensinne har gått opp så fort før). Det var nesten så jeg felte en liten tåre på toppen der, dit skal jeg MASSE i sommer!!!

På vei opp fikk Ola øye på noe. Heldigvis hadde jeg Milli i flexiline og belte rundt livet (Tjorven gikk å snuste på strå og steiner og sulla med sitt).

Et fantastisk syn. Rypa som gjorde så godt hun kunne for å lokke oss vekk fra ungene sine.

Når jeg opplever sånt, har jeg følelsen av å få noen sekunders innblikk inn i en verden jeg ikke har noe med, og det gir meg en slags ærefrykt. Vi fikk tatt noen bilder, også overlot vi rypemor til seg selv (og ungene hennes).

JIPPI!!! Vi er oppe. Veien vi gikk fra kan skimtes bak Ola.

Vi hvilte litt på våre laurbær når vi var kommet opp, men så at vi hadde folk i hæla og stakk nedover mot Millivann.

Noen stakk fortere enn andre. Lille supergode Tjorven holdt koken.

…..men var flink til å ta seg en pust i bakken (og la inntrykkene fra sin første fjelltur sige inn).

Milli bader i Millivann. Lillesøster Tjorven står forskrekket igjen på bredden….

Jeg håper at Tjorven blir like glad i å bade som Milli er. Hun fikk en pangstart på fredag, da hun ivrig fulgte etter Milli ut i Vasetvann (innkallinga er ikke akkurat på plass enda…). Hun gikk på trynet uti, og karret seg forskrekket på land igjen (jeg må innrømme at jeg lo litt av henne da). Hun virker ikke skremt, bare litt opptatt av å ha fast grunn under potene. Jeg tror det er på tide å begynne å trene med henne, som jeg gjorde det med Milli (blæretang var favoritten hennes – den ble kastet lenger og lenger ut fra grunna).

Skal, skal ikke???? Skulle ikke i dag

Så var det på tide å sette kursen nedover igjen. Det var da den første tabben ble gjort…. Jeg skulle vise Ola en sti jeg hadde funnet ned fra fjellet, som gikk fra siden av fjellplatået og vi slapp å gå tilbake samme vei igjen….. For dem som kjenner meg, så kommer det knappast som noen bombe at jeg ikke fant den stien, men en helt annen sti. Vi ble enige om å følge den ned til veien, og så gå veien tilbake til bilen. For dem som har sett på nyhetene i det siste kommer det knappast som noen bombe at det begynte å bli vått – UHYRE vått på vei nedover. Tjorven turte jeg ikke å bære, for det var rett og slett for bratt og vått og enten litt glatt eller veldig myrete. Skinkeosten ble flittig  brukt (som en slags hundens svar på Kvikklunsj), og vi var nesten nede ved veien da jeg oppdaget kardinaltabben. Mobilen hadde ligget i samme lomme som den hyppig brukte Skinkeosten, og den var borte. Ikke at den er så dyr og fin, men ergelig er det å miste den, enda verre å miste alle numre og sperre den og alt det medfører. Jeg sa til Ola at vi enten kunne blåse i den, evt. kunne jeg gå å se etter den. Ola gikk, han påsto at skulle jeg gå selv, da måtte han fly på fjellet i 14 dager for å se etter meg om jeg gikk tilbake, så han gikk. Miraklenes tid er enda ikke forbi, HAN FANT DEN!!! Et enda større mirakel var at den hadde landet på den eneste tørre plassen i kilometers omkrets. Snakk om flaks og snakk om fornøyd meg.

Både Milli og Tjorven var slitne når vi kom hjem. Tjorven har aldri vært så villig til å sette seg i bilen, og hun har sovet noen timer nå. Det samme har Milli, men nå er de i ferd med å “krangle” om en vedkubbe her ute.

For meg var dette en liten “seier” – jeg trenger ikke engste meg mer for ikke å komme til mitt “jordbærsted” her på Vaset. Ola var nok litt lettet han også tror jeg – er kjerringa fornøyd blir livet så mye enklere for han også.

I morgen skal vi hjem, har ikke lyst, vil være her i ukesvis nå (og bare gå til Millivann).

Fortsatt god pinse til alle sammen!