Litt om oss igjen:o)

Her går ting sin vante gang. Ingen store begivenheter. Vi har så vidt begynt med bedekkingen. I den forbindelse har vi leid oss en ny vær, en suffolkblanding med svart hode og svarte ben. Jeg er veldig, veldig spent på lammingen til neste år. Håper det kommer mange små Sirkeliner og Marikker!!!

Væren “Anstein” (oppkalt etter bonden vi leier ham av).

Anstein er en rolig og sindig fyr, han bedekket den første søya i går, og han tror vel han har kommet til Paradis. Fra en værbinge i Fon, til bare mer eller mindre villige damer på Tjøme. Jeg var nede og sjekket tidligere i dag, og da sto han jammen med et par, tre flørtende damer rundt seg. Han så litt sliten ut, så han har nok vært på frierføtter fra tidlig morgen tror jeg

Milli-mor later til å komme seg ut av sitt falske svangerskap. Sakte, men sikkert synes jeg at hun blir i bedre humør. Nå har jeg dessuten fått tips fra Yvonne om en type homøpatmedisin som skal virke mot sånt, så da håper vi det bedrer seg over tid. Hun har det ikke godt når hun er så nedstemt stakkars. Hun er ikke akkurat sitt gamle, glade jeg enda, men det er lys i tunnellen tror jeg.

Milli har blitt så forferdelig voksen….. Nå fyller hun jo 4 år i mars, så det skulle vel skje, men jeg tror jeg har litt vanskelig for å innse det. I går vekket Tjorven meg og måtte ut. Milli ble aller nådigst med ned i første etasje før hun stakk seg bort, jeg ropte og lette og fant henne til slutt i go’stolen “hennes”, med et blikk som sa at “jeg skal IKKE ut så tidlig på morgenen, GLEM DET!!!”. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet og la henne ligge og kose seg.

Tjorven er i spøkelsesalderen, men det varierer veldig hva som er skummelt. Hun er aldeles bedårende myk og hengiven. Hun er dessuten blitt ganske flink på “på plass”, “bli”, “stå”, “dekk” og “kom”. Det siste gjelder bare når det ikke er noe som frister i nærheten. Jeg har hatt hund i noe sånt som 30 år, men har aldri opplevd maken til sporing, og finner hun et spor som lokker, ja da er hun borte. Gjennom sauenettingen i full fart etter det hun jakter/sporer på. Hun kommer tilbake etter ca. 10 minutter, og jeg er ikke så veldig redd, men de 10 minuttene virker på en måte som 20….. Det er et lite stykke til vei og andre folk fra jordene våre, men hun kan i teorien komme seg ut på veien… Allikevel velger jeg å satse på at det går bra, for jenta må få mulighet til å løpe litt løs også, og det har ikke vært mer enn to ganger hun har blitt borte. Lille, rare, myke, tøffe Tjorven-dokka mi’. Når Milli var på Tjorvens alder, begynte hun å vise at hun ikke ville være med på jobben, det er så snodig å se at nå gjør Tjorven akkurat det samme. Etter tisse- og bæsjerunden på morgenen, går hun opp trappa til annen etasje, som for å si at “jeg klarer meg fint her jeg”. Nå har jeg dem av og til med på jobb begge to, noen ganger er Milli alene hjemme og i forrige uke var Tjorven alene. Det gikk kjempefint! Det er jo bare en fire timer eller no’ fordi Ola stort sett kommer hjem før kl. 12.

Det er litt spennende synes jeg, å se hvordan de to jentene mine, som kommer fra hvert sitt flotte oppdrett, etterhvert begynner å ha de samme vanene og væremåtene i kraft av hjemmet vi gir dem her, og at de blir mer og mer like fordi hverdagene deres er som de er. Jeg er så forferdelig glad i dem begge to, og det er fantastiske små lappejenter jeg har. Av og til (faktisk ganske ofte) får jeg en varm klump i magen når jeg sitter og betrakter dem. Ikke rart det vel????

Dronninga og Prinsessa av Glenne

Det var ørlite grann om oss, ønsker alle en fin søndag og en fin uke!