Litt om vår førjulstid

Egentlig ikke så mye som minner om advent her i dag. Vi har hatt en flott dag. Ikke no’ snø, men såvidt minusgrader og strålende solskinn – før i dag – nå regner det i bøtter og spann, og er ordentlig nitrist ute.

Forrige helg var jeg i Barcelona. FOR en helg, og FOR noen kolleger jeg har! Barcelona var en fantastisk by, noe som ble forsterket av innmari hyggelig selskap på turen og flott vær hele langhelgen. Vi fikk sett en del, men på langt nær nok. Jeg vil gjerne tilbake til Barcelona. Mojito servert på hvert gatehjørne, veldig koselig betjening over alt og en gamleby der noen gater var så smale at jeg kunne kjenne veggene på begge sider når jeg strakk ut armene.

Utsikt ned mot byen og havnen fra Parc Güell, som lå på en høyde i Barcelona

Utsikt fra takterrassen på hotellet.

Jeg koste meg sånn at jeg nesten ikke tenkte på Ola og jentene hjemme. Ikke desto mindre var det selvfølgelig godt å komme hjem til dem! Milli var furten og satt på fanget til Ola. Hun ville slett ikke være med ut. Tjorven derimot var overlykkelig over å se meg igjen, og det ville nesten ingen ende ta. Milli er ikke langsur og ble ganske kjapt blid igjen, så den gode tonen var gjenopprettet i løpet av første kvelden hjemme.

På kveldene nå, så er det ikke alltid jeg går så langt, men vi er like ofte oppe på jordet, der hundene er utstyrt med “blinkere” og jeg med hodelykt. Da trener vi og leker vi en times tid. Jeg tror de setter like stor pris på det som på en rusletur jeg. Torsdag kveld forsvant den godeste Tjorven igjen, og jeg plasserte Milli og meg langt inne i et briskekratt. Der satt vi da, til det passet Prinsessa å dukke opp igjen. Da hørte jeg hun bjeffet sånne litt engstelige bjeff fordi hun ikke fant oss. Jeg kroet meg der jeg satt (Milli stakkars, kroet seg ikke i krattet “vårt”). Siden har hun jammen ikke forsvunnet. I dag hadde hun et par tilløp, men besinnet seg og kom fint på innkalling. Det ser ut som om vi kan ta olympisk medalje i gjemsel om det noen gang skal bli en olympisk idrettsgren….. At det virker er jeg i allefall ikke i tvil om, at hun har stukket av for siste gang, det tror jeg neppe, men hun er rask til å returnere nå som hun ikke vet at jeg er på samme sted. Morsomt å observere så lenge det er trygt.

En av gutta på jobben har tre flotte sønner. De to yngste har en litt spesiell og veldig kul fritidsinteresse synes jeg. De danser selskapsdans (sånn “Skal vi danse” dans). Jeg har utrolig sansen for at noen så unge gutter tør å velge litt på tvers av fotball og håndball, og har alltid vært oppriktig interessert når jeg vet at de har deltatt i konkurranser. Nå på lørdag var det på Nøtterøy konkurransen sto og jeg bare MÅTTE se på dem!

Den første tanken som slo meg når jeg kom inn var litt sånn “Uæææh, little miss Perfect”, for der kom det små jenter i fine dansekjoler og med oppsatt hår. Den følelsen gikk veldig fort over, for jammen var ikke hallen full av små gutter med vannkjemmet hår og “dansedress” også. De var så utrolig søte de helt små, der de ledet damene sine gjennom forskjellige typer av danser. Jeg skulle bare en tur innom, men ble utrolig fasinert av dette. Ivrige rop fra tilskuere og glade barn og ungdom gjorde at jeg hadde noen fine timer som tilskuer i går Det virket så uhøytidelig og gøy, samtidig som det på en måte var høytidelig også, og du og du så flinke de var! Det var helt små barn, mellomstore barn og ungdom. Det må være en utrolig flott idrett, for makan til ranke holdninger og slanke, men veltrente kropper går det lenge mellom hver gang jeg ser (kanskje ikke så rart, jeg er ikke så mye utafor øyene her).

Flinke Sondre med dansepartner!

…. og Christoffer som svinger dansepartneren sin i valsen (trur eg – valsen altså).

Jeg forsto ikke så mye, men var heldig og fikk noen kjappe innføringer i hvordan det fungerte. Kommer det flere dansekonkurranser på Nøtterøy, ja da skal jeg jammen se mer på. Anbefales!

I dag har vi hatt besøk av lille Bella-mor. Vi har ikke sett henne siden hun ble så forferdelig syk i høst, så nå gledet vi oss til gjensynet. Jeg tror hun synes at Tjorven var blitt veldig, veldig stor. For hun knurret lavt når hun så henne, før hun fortet seg å slikke Milli i munnviken som for å si at “det var ikke deg jeg knurret på altså”. Tjorven har blitt litt mer voksen, og bruker ikke Bella som leken sin mer, men stopper når Bella signaliserer at det er nok. Veldig godt å se.

Bella syntes nok det var litt i skumleste laget å ha Tjorven i hæla likevel, best å finne mormor. Fort!

Milli var mildt sagt henrykt når Bella kom, men vil helst leke med ballen sin på jordet.

De to andre er noen ordentlige matvrak (og Lise har pølse med)

Fotografen derimt hadde “bare” Frolic, og var ikke så interessant…..

Det var så godt å se Bella igjen. Hun er helt seg selv. Heldigvis. Nå blir det nok flere turer fremover håper jeg, for vi storkoser oss på tur med henne og Lise.

Ellers kan jeg kanskje melde at jeg er spent på lamminga til neste år. Bukken virker å ha mistet interessen for det motsatte kjønn. Han har bedekket 29 stykker, men jeg skulle gjerne sett at han var litt mer ivrig i tjenesten. Vi har hatt ham inne et par dager for å se om det hjalp, og det gjorde det “så der” Vi får håpe det beste, og så får vi se hva lamminga bringer.

Ha en fin adventstid alle sammen!