En liten oppdatering bare:o)

Så sitter jeg her i Alfaz del Pi, og lurer på om det egentlig var en god idè å reise hit. Flyreisen gikk fint, ikke no’ problem med det. Kom frem i går kveld, ikke no’ problem med det heller, bortsett fra at jeg bor litt uti huttaheiti, og restauranten var stengt. Rødvin, hvit Toblerone og Pringles gjorde nytta. Sjekka rommet, stort og fint og rent. Sjekka balkongen “min”, SKREKK OG GRU, balkongene har ikke skillevegger – det betyr at den ikke er “min” men “vår”….. GAAAAAA, jeg liker ikke å bli forstyrret i min svært så planlagte svært så aleneferie!!!! Nuvel, ingen brukte den så jeg og rødvinsflaska, røyken, Tobleronen og Pringelsen flytta ut dit. Ganske kjølig og regn, men koselig! Har med meg 3 av de første bøkene til Knausgård. Føler meg nesten ikke alene, Knausgård er med til frokost, lunsj, middag og til sengs. Jeg føler at vi er på tur sammen

Våknet i dag. Trodde klokka var 8. Kaffetrakteren virket ikke, også jeg som har blitt akkurat som mora mi’ og har tatt med norsk kaffe OG (slå den!!) kaffefilter…. Ut i resepsjonen. Klokka var ikke 8, den var stilt tilbake til 7. Klaget min nød til hyggelige Josè, som kom med ny trakter. Kl. 0715 satt jeg og drakk kaffe på balkongen (fortsatt “min”, ikke så rart klokkeslettet tatt i betraktning) sammen med den evig tilstedeværende Knausgård….

Frokost – NOK EN GANG SKREKK OG GRU!!!! Langbord!!!!! Vi (jeg klamret meg til Knausgård, sønkderknust over tvangssosialisering så tidlig på morran) slukte 2 skiver  brød, styrtet ut og til sengs for å foreta en grundig vurdering av hva vi skulle gjøre resten av dagen. Valget falt på en spasertur til Albir. 3 km. å gå. Ingen andre som gikk. Gikk meg selvfølgelig bort. Knausgård lå i sekken og kunne ingen gode råd gi. Kom omsider fram. Oppdaget plutselig at jeg var henrykt over alt som var norsk (og som jeg ikke oppsøker i utlandet når jeg har med mer snakkesalig selskap enn en taus Knaus i sekken).

Hvis jeg klarer (og jeg tar meg den frihet å påstå at jeg er ganske god på det) å se på meg selv med et litt skeivt blikk oppdager jeg følgende: Det er helt ok å gå på spasertur alene til Albir, det er helt ok å gå seg bort også. Det er IKKE ålreit å bestemme meg for hvor jeg skal spise lunsj, men det er helt ålreit å spise den sammen med Knausgård. Det er helt ålreit å ta taxi hjem alene, SÅ LENGE JEG FÅR SITTE I BAKSETET!!!! Det var ikke ålreit at sjåføren plasserte meg i forsetet. Av en eller annen merkelig grunn. Jeg antar det er fordi det forventes at jeg skal snakke. Jeg later som om jeg ikke kan engelsk, sånn passe fornøyd med meg selv når jeg kom på det trikset, svarte jeg bare på norsk og nikket og var blid, men fikk i allefall kvalt “samtalen” rimelig raskt

Jeg og Knaus forsvant til sengs igjen. Vi trengte litt søvn nå, utslitte som vi var av å unngå enhver form for samtaler som kunne lede til sosialt samvær i mer enn 30 sekunder. Våknet. Hørte det var folk på balkongen (nå: “vår”). Fant ut at jeg måtte markere revir. Satt meg ut (selvfølgelig sammen med min trofaste følgesvenn, som forøvrig  begynner å bli litt sliten i kantene av min konstante klamring). Oppgaven var å prate hyggelig men ikke FOR hyggelig……  Oppgaven gjennomført til 20 i stil!!!! Puh!!!!

Sløve litt til. Dagens verste oppgave gjensto. Middag. Var det langbord??????? Jeg snek meg ned til restauranten og smugtittet. Gleden kan nesten ikke beskrives!!!!! Det var småbord. Knausgård fikk være på rommet. Det føltes imidlertid SVÆRT “alenete” uten ham, så jeg spurtet ut fra restaurantet og inn i resepsjonen og fikk tak i dagens VG. Puh, noe å klamre seg til og noe og feste blikket på (det er nesten det verste; HVOR SKAL JEG SE HELE TIDEN?????). Ny rekord i fartsspising ble satt, før jeg returnerte til rommet mitt. Og her skal jeg bli, før det er på’n igjen i morgen…..

…..og ellers har jeg det bra