Et lite blogginnlegg en regnværsdag:o)

Ute pøser det ned, og da kan jeg vel kanskje lage et lite blogginnlegg?! Det har ikke skjedd stort egentlig, vi driver med vårt og det går sin gang. Vi er så heldige å få være sammen med Stine, Stian og Frost samt Kristin, Håvard og Leo, kanskje en gang i uken eller så. Vi har blitt en fin liten “lappefamilie”. Lurt for min del, for hundene får masse sosialisering, og det gjør jammen jeg også. Har tatt noen fine bilder av dem med kameraet på telefonen, men har ikke fått rota det over på pc’n enda.
Her er imidlertid noen bilder fra et besøk hos Leo, alle hjerter gledet seg

Tjorven må jo prøve tunnellen til Leo, og Milli lurer på hva som skjer, men jammen forsvant hun ikke gjennom hun også

Mannfolk flest faller dypt og inderlig for Milli, enten de har to- eller fire ben. Leo er intet unntak….. Milli ser ikke ut til å være “vond å be” akkurat her da.

….mens lille Tjorven morer seg med tunnellen

Milli og Grimasekongen Leo koste seg ordentlig

Men Dronninga er nå en gang Dronninga, og skal behandles med respekt og helst litt underdanighet Leo har skjønt det for leeeeeeenge siden
Apropos Dronninga, så er det vel kanskje ingen hemmelighet at vi har slitt med passeringer. Milli henger i båndet og bjeffer, og er overhodet ikke kontaktbar. Jeg er så heldig at jeg har kontakt med Millis oppdretter, Yvonne på Kennel Rödmossa. Jeg lettet mitt hjerte litt for henne samtidig som jeg fortalte litt om Millis væremåte. Hun har jo hatt en tendens til å drøøøøøøøye ting veldig ut, dvs. at når vi skal ut skal det strekkes og kløs og surres til det passer henne å komme, det samme gjelder i grunnen alt annet, Milli gjør ting når Milli vil gjøre det. I iveren etter å lære Tjorven litt “folkeskikk” det siste året har jeg sett gjennom fingrene med det. Yvonne lo når jeg skrev det, og fortalte (i korte trekk her) at skal jeg få bukt med passeringene våre, så må jeg ta tilbake lederrollen hjemme. Ultrasmarte Milli har altså veid meg og funnet meg alt for lett, og simpelthen bykset oppover rangstigen og plassert seg selv på toppen. Jeg ble så lattermild når hun skrev det, tenkt så smart Milli har vært!! Ikke en utfordring har jeg sett, bare somling og nøling og det jeg nesten har sett på som et sjarmerende karaktertrekk (samtidig som det jo har vært dødsirriterende til tider må jeg innrømme) hos Dronninga sjøl. Jeg har ikke merket det i det hele tatt. Helt fantastisk idiotisk å ikke se det! Nok om det, jeg hadde meg en rolig alvorsprat med Milli, og hun skjønte tegninga, furtet en halv dag, og ble så veeeeeeldig ivrig på å gjøre meg til lags igjen. Jeg passer nå på som en smed at alle kommandoer jeg gir, blir fulgt umiddelbart. Hun får ingen slækk lenger. Det er fantastisk å se hvilken effekt dette har. Slutt på markeringstissing, slutt på eviglange snusestopper på tur, hopper inn i bilen med en gang (ok akkurat her somles det ørlite), og best av alt, PASSERINGENE VÅRE HAR BLITT MYYYYYYYE BEDRE!!!!! Det er fortsatt lyd, selvom vi har klart et par uten, men er jeg observant nok så får jeg kontakt med henne før hun ser den andre hunden også går det greiere og greiere. Det er innmari gøy!! Tjorven skjønner jo ikke hvorfor hun blir alene om å bråke, men hun går for godis, så hun er mye lettere å hanke inn enn Milli har vært. Jippi!! Vi er ikke i mål, men vi er i aller høyeste grad på vei føler jeg. Milli virker mer fornøyd. Hun får jo langt mer oppmerksomhet når jeg hele tiden passer på at kommandoenen mine til henne blir fulgt opp umiddelbart, Tjorven er liksom en helt annen type, og kan hun please meg, så er hun fornøyd og glad (hun er forresten alltid glad den lille Fjelldronningens Lykke, makan til humør). Det er innmari moro når ting er litt på gli, og hvis du leser dette Yvonne, TAKK, TAKK, TAKK!!! Jeg trengte/trenger å få dette på plass, og du ga meg verktøyet (eller som du skrev - "verktøyet det er deg", men du ga meg i allefall bruksanvisningen:)

HKH Dronning Milli, har nå abdisert – under lett tvang (bildet er tatt av Kristin eller Håvard).
Til slutt må jeg bare få med tre bilder til, for vi kjøpte noen agilityhindere, og det er veldig moro å trene bittelitt hjemme

Tjorven i action

Fullt fokus
……og se her da:

Milli over hinderet  - som, ja nettopp, – en Dronning

Lenge, lenge siden sist!

Bloggelysten er ikke engang på et lavmål, den er faktisk ikke til stede i det hele tatt. Det har nok litt sammenheng med at lamminga har drøyd ut (vår skyld – skal ikke skje igjen), men også at Facebook har blitt mye morsommere å bruke etter jeg fikk iPhone.

Siden sist har det kommet lam til gards, en eviglang lamming og mye trøbbel, blandt annet keisersnitt. Vi har et mildt sagt utmerket samarbeid med Tjøme Dyreklinikk, som stiller opp for oss til alle døgnet tider og alle ukens dager! Fantastisk godt å ha dem der, når mye går galt.

Her sitter Ingenling og sjekker at alt ser bra ut etter keisersnittet er foretatt. Helt utrolig at søya står helt i ro så lenge operasjonen varer!

Tjorven og jeg har vært på agilitykurs!!! Kjempegøy! I tillegg har mammaen til Leo og jeg møttes en time før kursstart hver gang, og siden hun er superflink til å miljøtrene Leo, har vi hengt på så godt vi kan. Resultatet viser seg nå, for mens Milli henger i båndet og bjeffer når vi passerer hunder, nøyer Tjorven seg stort sett med å henge i båndet…. Tjorven har storkost seg på agility! Favoritthindrene er bommen og tunnellen. Hun er rask og uredd og er en drøm å jobbe med.

Her har hun fullt fokus ut av sekken

Her går vi slalom, ikke noe å si på arbeidsiver eller kontakt.

(alle agilitybildene er tatt av Håvard eller Kristin).

Vi skulle egentlig gå videre på førerkurs, men det ble avlyst pga. for få deltakere, det blir satt opp igjen til sommeren, så da får vi se. Det har i allefall vært kjempekos å ha så masse tid med bror Leo, Kristin og Håvard, som altså har tvunget Tjorven (og meg) ut på miljøtrening;o), og vi har hatt et morsomt og motiverende kurs med Andrea.

Vi har vært på kurs med Hilde også. Superduperkurs! Vi valgte selv hva vi ville gå gjennom, og det var veldig nyttig og moro. Vi kom opp til Nalle og Nøve på fredagen, og Nallefar synes visst at Tjorven har blitt ei skikkelig dame

Ikke no’ murring mot Lille-Lorvis! Nå la Hallingen smørsia til gitt

Men det ER jo noe spesielt med Nalle og Milli, de vet det og vi ser det

Mor og far passer på, mens “barnet” rampete nok gnager i vei på et reinsdyrgevir.

Vi kursa på Låplassen, et fantastisk sted! Håvard og Milli dannet nok en gang et radarpar. Her er det litt rallylydighet. Nalle passer på dama si’ fra sidelinjen.

Det var utrolig koselig også å møte Marianne, Wilma og Molly, samt Susann og Prins (himmel for en skikkelig ulldott i ordets rette forstand, en skikkelig godklump var han!).

Jeg var dødssliten etter lamminga, og burde vel egentlig ikke reist, men jeg fikk lov å være så usosial som jeg ville, og da går det stort sett greit. Kasta inn håndklet litt før de andre på søndagen, og satt kursen mot Glenne igjen.

Alle bildene fra kurset til Hilde er tatt av Nøve.

Denne helgen hadde Ola fri på fredag, alle sauene så ut til å være friske, vi fikk snille nabo Jorun til  å se etter dem, og vips så satt vi kursen mot Maristua torsdag ettermiddag. DET var det som skulle til! Vi sover, går tur, spiser og drikker godt og bare slapper av. Etter jeg fikk leddgikt er jeg alltid spent på om jeg kommer opp på fjellet “mitt”. Det var det første som skulle prøves, og vi kom opp!! Jippi, riktig nok heseblesende og passe rød i fjeset, men vi var der (og dårlig kondis kan ikke gikta få skylda for), vi møtte INGEN, hundene gikk løse i to timer og storkoste seg.

Mine to bestevenninner på vårt eget “Verdens tak”

Det  var masse snøflekker å base i, og Milli og Tjorven må ha luktet dem, for så fort de slapp løs, ja da løp de til snøen. Det ble lek og basing.

“Juhuuuuuuuuuu Milli, kom og rull deg du også”!!

I morgen setter vi kursen hjemover igjen, og det sitter utrolig langt inne akkurat nå….. Skulle så gjerne ha vært her og kosa oss bare noen dager til…….

Det var litt om oss for denne gang. Ha en fortsatt god helg, og en fin uke.

En herlig, hektisk hundehelg

Fredag var det jo, som kjent kanskje, duket for skikkelig bursdagsfeiring i Kodal. Tjorven og Leo fylte jo år, og Milli og mamma Ofelia var invitert med.

Det var veldig, veldig, veldig hyggelig. Hundene storkoste seg i hverandres selskap, og det gjorde vi menneskene deres også. Det var sang, hatter og flagg (som seg hør og bør).

Bursdagsselskapet på tur i Kodals dype skoger. Veldig vellykket aktivitet synes bursdagsbarna!

For meg, som mildt sagt ikke er så innmari flink til å introdusere Milli for nye hunder, å skulle møte Ofelia, gikk som en drøm. De har møtt hverandre før, Sissel vet at jeg ikke er noe god på sånt, så hun tok simpelthen over den delen. Tok dem i hvert sitt bånd og forsvant nedover veien. Jeg smugkikka så godt jeg kunne, og det tok vel ikke mer enn tre minutters lydløs(!) tur, før Ofelia og Milli var bestevenner. Tusen takk Sissel, jeg bøyer meg seriøst i støvet! Disse to skal nok treffes oftere nå!

Ofelia er en fredelig jente, det skjønte Milli fort, og her kan mans se på hele Milli at hun koser seg!

Dette smelter i allefall mitt hjerte!!!

Både Ofelia og Leo har blogget om denne fantastisk vellykkede bursdagen, så det er ikke så mye å tilføye tror jeg:

http://sissblogg.blogspot.com/2012/03/1-ar-og-bursdagsselskap.html

http://leo-lapphund.blogspot.com/2012/03/kongsberg-utstillingen.html

…..bortsett fra selvfølgelig å takke Leo for invitasjonen. Det var så gøy!!!

Så var det Kongsbergutstilling igjen. Det er den beste utstillinga i verden. Utrolig mange hyggelige mennesker og hunder, og denne dagen kunne ikke værgudene gjort en bedre jobb.

Milli og Tjorven var helt utrolig uforstående til at vi skulle opp kl. 0515…. Milli satt med helt trange øyne og tagg meg om å få legge seg igjen, men den gang ei. Lise hadde lovet å være med som mine “ekstra hender” siden jeg ikke visste hvordan særlig Tjorven ville takle dette. Hun har jo aldri vært med på det før. Ikke værst med “ekstra hender” når de har pakket både bæsjeposer og godbiter heller da

Vi kom fram litt før kl. 0800, og fant oss den perfekte tilskuerplass. Det var kaldt om morgenen, men vi visste at det bare var et spørsmål om tid. Milli brukte som vanlig sin halve time på å lande, mens Tjorven taklet det hele med bravur, og var utrolig rolig og flink. Samtidig med oss kom Kristin, Håvard og Leo, og bittelitt etter dukket Frost opp med sin mamma Stine og mormor. Så der satt vi da – “Glennegjengen”. Milli ble forresten helt fra seg av glede da Frost dukket opp. Han står høyt i kurs hos henne!

Her har vi funnet vår plass (snart i solen), jentene har roet seg, og vi koser oss.

Leo, Håvard og Kristin er verdens mest hjelpsomme, og Milli har alltid et fang å klatre på når de er i nærheten.

Det var mange påmeldt, så det var en stund å vente, men endelig skulle Tjorven i ilden. Hun var så flink i ringen!!! Noen små tilløpp til litt ungdommelig iver når vi skulle trave rundt, også synes hun de lapphundene i tre som står oppstilt i ringen var verdt et bekjentskap. Ellers gikk det strålende med henne. Jeg er så stolt!! Hun fikk gul sløyfe, så resultatet var greit nok. Her er kritikken hennes:

“Bra storlek. Burde være kortere i proporsjoner i kropp. Behøver mer xxxxxx og utfyllende nosparti. Ønskes mer rastypisk uttrykk. Behøver mer v. fram og mer forbryst. Bra brystkorg, bra svans. Aning mjuk pelskvalitet. Bra benstamme. Øppen svans under bevegelse. Behøver lite mer effektive rørelser. Behøver mer tid”.

Premiering “G”, som betyr (hermer etter Nøve når jeg forklarer dette, synes hun var så lur som gjorde det): Hund som tilsvarer rasens standard og hvis eksteriøre feil er av mindre fremtredende karakter.

Jenta mi’ oppførte seg til 20 i stil, og jeg var storfornøyd!!!!

Så var det Milli sin tur. Hun er alltid ganske grei i ringen, for hun vet utmerket godt at det formelig regner godbiter i bøtter og spann

Kan jeg få litt rå kylling. Pliiiiiiis……

Det var mange i åpen klasse for tisper, og jeg hadde ikke noe tro på at vi skulle befinne oss i ringen særlig mer enn 2 minutter. Jeg trodde jeg skulle gå rett i bakken da den røde sløyfen ble gitt oss, for ikke å snakke om at det fulgte med en rosa, som betyr CK (Championkvalitet)… Denne finske dommeren var så streng, og nettopp derfor var sjokket så stort tror jeg. Her er i allefall kritikken til Milli:

Bra storlek, mycket feminin, bra proporsjoner i kropp, bra hals og overlinje. Bran skalle. Ønsker lite mørkere øgon. Nosparti litt mer utfylt under øynene. Velkroppet, xxxxxxxxxx aning mjuk pelskvalitet, trevlig temperament. Bra svans, rør lite trangt bak. Bra pigment, bra overlinje.

Milli ble 3. beste tispe i åpen klasse og fikk altså CK.

Da er hun: “Helt igjennom typisk, og i alt vesentlig riktig bygget hund, men så tydelige fortrinn og så uvesentlige feil at dommeren finner den å være av championkvalitet. (Håper jeg ikke juger på meg noe når jeg valgte denne premieringsdefinisjonen, som altså skal beskriv en hund som så vidt jeg forstår har fått CK). Det var veldig gøy at Milli fikk litt ekstra uttelling. Hun er jo vakker uansett da, og dagens dronning var definitivt Tjorven som var så flink, men vi ble gledelig overrasket vi altså.

“Miss Milli” mottar gratulasjoner, her er det Gry Viola som hilser på

Det var en fantastisk dag, bare så synd jeg skulle snakket med langt flere. Det skriver jeg vel forresten etter hver utstilling tror jeg.

Veldig, veldig, veldig hyggelig at folk jeg bare kjenner gjennom bloggene kommer bortom for å hilse på. Takk for at du gjorde det Kjersti, og for at du hadde tid til å prate litt også. Kjempetrivelig!!!! Håper vi treffes igjen.

Vi møtte jo forresten en tredje bror av Tjorven og Leo, nemlig “Lille-Leo”, han var så utrolig lik Tjorven!!! De kjente hverandre igjen umiddelbart og leken satt løst! Så gøy å se ham!

Søndagen var hundene så slitne, at de ikke gikk til døra en eneste gang. Det var akkurat som om de lurte på om vi “ikke bare kan slappe av hjemme i dag”. Det gjorde de, mens jeg fikk gjort litt vårforberedelser og litt forberedelser til lamminga.

Takk for en super dag til alle jeg møtte, takk for alle gratulasjoner og smil og klemmer, og takk til dere som forteller meg hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal være når vi helst ikke skal forlate ringen……….. Sissel og Herdis, dere er gode å ha!

Fjelldronningens Lykke–(og min Tjorven) ett år i dag!!

Tenk at det har gått over ett år siden jeg fikk være med på parringen av den vakre Ofelia, og den staute Banjo, da ble faktisk Tjorven til. Bokstavelig talt et Lykketreff

Banjo var en galant herremann, og Ofelia lot seg lett sjarmere!

En vinterkveld i en romantisk bakhage i Skien, der ble Fjelldronningens “L”-kull til. Heldigvis!

Spenningen hos meg var veldig, veldig stor. Skulle dette møtet gi resultater. Sissel var tidlig ganske sikker i sin sak. Dette ble det valper av. Ofelia hadde nemlig stjålet mat på benken, og sånt gjør den damen KUN når hun har små valper i magen sin…… Etterhvert som andre tegn på drektighet også viste seg, var jeg utrolig spent på om det ville bli en tispe til meg. Jeg var lovet en tispe, om det så bare kom èn, ja da var hun min….. Snille Sissel og snille Per!

Den 23. mars i firetiden om morgenen ringte telefonen, jeg innbiller meg at jeg var relativt kjapp til å ta den, for jeg hadde jo nesten vært litt gravid jeg også. Sissel hadde nemlig lovet at siden jeg kjenner hundene hennes så godt, og kanskje spesielt Ofelia, så skulle  jeg få være med på valpingen! Himmel og hav, det er en opplevelse for meg dette, å se min egen valp komme til verden. Jeg visste jo ikke om det ville komme noen Tjorven, men uansett var det å få lov til å være med på valping kjempestort for meg! Jeg tror jeg satt ny fartsrekord til Sandefjord, og helt tilregnelig er man vel ikke når man nesten skal valpe vel…..

Da jeg kom inn til Sissel og Per, var det helt stille. Ingen hunder ga lyd fra seg og jeg listet meg inn. Der var det tent stearinlys og det var vakker musikk. Ofelia så på meg, og det var akkurat som om hun sa at “se så ja, der kom du jo”. Det var kommet to valper, begge to hanner, den tredje kom mens jeg var der, gutt det også. Jeg var så innmari spent! Ville det komme flere, og ville det bli en tispe? Fjerde valpen kom, Sissel snudde seg og gliste. Der kom hun, endelig kom Tjorven “hjem”! Jeg skal ikke si at jeg brøt sammen i krampegråt, men tårene trillet da jeg fikk hilse på det nye familiemedlemmet vårt.

Fjelldronningens Lykke (Tjorven), nyfødt. Er det rart man blir rørt langt inn i hjerterota?

Stolt, fremtidig mamma, men øyne kun for Tjorven.

Nå var det jo best at Ofelia selv fikk ta mammarollen de første 8 ukene, med litt hjelp av Sissel og Per. Jeg fikk ofte kjempekoselig oppdateringer om hvordan det gikk med henne, og det var aldeles strålende. Ryktene nådde meg tidlig om at hun var uhyre glad i mat. Noe jeg fikk se etter at det hadde gått 14 dager, der mor og barn skulle ha fred. Ikke mulig å få kontakt med lille Tjorven, så lenge mammas pupp var i nærheten.

Berit og jeg fikk komme på besøk, og vi var like betatt begge to. Her tror jeg at Berit står med Tjorven, og jeg med Leo (som jeg senere har hatt den udelte glede av å bli bedre kjent med).

Hun vokste, og vokste og vokste og vokste. God og rund er vel kanskje ikke et dekkende uttrykk, men det er viktig med næringsvett. Her innbiller jeg meg at Tjorven er den “litt” småkorpulente nr. 2 fra venstre…..

5 uker og underskjønn

Se på det blikket, den dag i dag har Tjorven et veldig spesielt blikk.

Den 20. mai kunne vi hente henne hjem. Ett eneste lite klynk i bilen var det hun kom med. Tjorven tok det med fatning at hun måtte flytte hjemmefra. Det var liksom sånn det skulle være, og sånn var det med den saken. Det er litt typisk henne egentlig.

Dagen etter hjemkomst, ute på jordet. Tjorven har allerede funnet seg fint til rette.

Til min overraskelse var ikke Milli overbegeistret. Hun var ikke sur og var veldig snill, men det så ut som om hun tenkte “kunne du ikke dratt hjem noe jeg kunne leke med da??????”

Hun var, til tross for sin ørlille misnøye, veldig flink og snill med “lillesøster” Tjorven.

Milli oppnevnte seg fort til Tjorvens store beskytter, hvis noen andre hunder kunne gjøre noe som virket truende, ja da var og er Milli der med en enste gang, og går i mellom. Eneste unntak er Nalle, hvis han småbrummer litt, ja da kjefter hun litt på Tjorven og nusser litt på Nallemann.

På tur i Den magiske dalen med Nalle, Milli og verdens beste Nøve.

Tjorven er en liten tøffing. Hun er ikke redd for noen verdens ting, men viser en sunn skepsis til fremmede hunder. Hvis de ikke virker umiddelbart vennligsinnede, ja da unnlater hun simpelthen å ta kontakt med dem. Hvis de er snille og greie derimot, er hun bestevenn med en gang.

Tjorven har den mest imponerende nesa jeg noen gang har hatt på egne hunder. Hun sliter litt med å holde seg hos meg og Milli og ikke følge lystene og velduftende spor, men det ser i skrivende stund ut til å ha roet seg ørlite. Vi prøver å gå blodspor, og det ser ut som om hun stortrives med det. Gøy og motiverende for meg.

Tjorven er en varsler, som gjerne vil fortelle oss at det kommer noen. Dette har vi forsøkt, og stort sett klart, å holde under kontroll og på et nivå vi fint kan leve med. Hun har en treningsvilje som gjør at det er innmari moro selv å trene bare bittesmå stunder. Når vi har kommet fra jobb og hun og Milli har fått blåst ut sammen noen minutter på jordet, ja da kommer hun og setter seg ved siden av meg og spør med hele seg “hva skal vi gjøre nå da???”

Lille Tjorve-lorva har vært så heldig å få holde tett kontakt med kullbror Leo. Første gang de så hverandre etter at de hadde flyttet fra Sissel og Per, tok det kun noen sekunder før de kjente hverandre igjen, og lykken var helt utrolig.

Leo og Lykke

Tjorven har foreløpig veldig få nykker, og er tvers gjennom GLAD!!  Hun er heldig og har ganske mange hundevenner.

Bella er en av dem

Halvbror Frost er en annen (og stoooor helt).

Jeg kan liksom ikke få skrytt nok av Tjorve-Lorva, hun har noe ved seg som er både mykt og tøft, og hun er Glennes aller største mammadalt (noe mammaen ikke har det minste i mot). Vi har et sterkt bånd Tjorven og jeg. Selvom jeg ikke liker at hun tar sine turer på egen hånd, smelter jeg fort når gladjenta formelig kommer smilende tilbake til oss andre etter å ha funnet et spor som lukter såååååå godt.

Milli og Tjorven har utrolig stor glede av hverandre, og jeg blir varm om hjertet hvis jeg har hatt med Tjorven på jobb og Milli har vært hjemme. Da kommer Milli løpende ut til bilen når Ola slipper henne ut, og det første hun sjekker er om Tjorven er med hjem! Herlig.

Tjorven har blitt ei stor og flott jente, og valpefettet var tydeligvis nettopp det, nå er hun slank og fin.

Stor jente nå.

De vakreste i verden

GRATULERER MED ETTÅRSDAGEN DIN TJORVEN! Året med deg har vært en sann glede, og vi skal ha det utrolig mye kos i tiden som kommer. Jeg er så innmari glad i deg!

Bursdagsselskapet skal faktisk feires hos nettopp bror Leo i Kodal, sammen med ham, Milli og mamma Ofelia! VI GLEDER OSS!!!

Takk, takk, takk Sissel for at jeg har fått følge denne flotte jenta helt fra den spede begynnelse, og takk for at vi fikk kjøpe henne, hun er intet mindre enn pur LYKKE!!!!