Litt “Glenne-nytt”

…..som egentlig ikke er noe nytt i det hele tatt, for her skjer det ikke så mye nå. Jobbe, spise, sove er vel et slags uttrykk, og hvis jeg slenger på et “ut på tur”, så dekker det livet vårt ganske bra tror jeg. Godt at behovet for action så absolutt har avtatt med årene, for jeg stortrives med en relativt forutsigbar og ganske så kjedelig hverdag.

Vi er jo ute på tur, kveldene blir ørlite lysere, det er nesten helt folketomt her ute, og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan jeg skal overleve til sommeren, når det er folk under hver busk her ute. Uansett når jeg går ut av døra, så er det folk, uansett når jeg er på jordene eller i skogen, så er det jaggu folk der også. Best å nyte denne tiden så godt vi kan.

Forrige helg, før vi fikk snø. Milli har mistet sin høyt elskede tennisball, mens Tjorven har fått et grepa tak på “søsteren” sin.

Verdens beste jenter fikk ENDELIG snø. Det “gledesrulles” over en lav sko og livet er bare herlig!

Juhuuuuuuuuuuuuuu, det er snø!!!!

MÅ rulle, bare MÅ. Finnes ikke noe bedre enn snø på bakken og tennisball i munnen

Hver eneste søndag går vi tur med Lise og Bella. Milli er Bellas store forbilde, mens Tjorven er mer en lekevenninne liksom. Jeg ser at Tjorven forsøker å være så forsiktig hun kan med lille Bella, men av og til koker det litt for mye i kålen hennes. Utrolig sist helg nok en gang å få se Millis diplomatinnstinkt. Tjorven ble litt FOR ivrig i sin lek, Milli som løp lykkelig rundt i sin og tennisballens verden tok umiddelbart affære, gikk mellom de to, jagde Tjorven vekk fra Bella og ga henne (Tjorven) en solid bøtte med kjeft. SÅNN oppfører vi oss ikke tror jeg hun sa, selvom hun deler hus med Tjorven, så skal Bella beskyttes fra bølle-oppførsel.

Liten (men tøff) Bella, med en i overkant ivrig Tjorven i hæla.

I dag, kl. 12, kom Lise og Bella, og jeg hadde funnet en ny, flott runde til oss. Noen langstrakte jorder på andre siden av hovedveien, der hundene kan løpe laaaaaaaaaaaaangt og fortsatt være synlige for oss. Vi travet med freidig mot, hundene lekte, sprang og koste seg.

Jeg har virkelig tatt Tjorvens noe ekstreme utferdstrang på alvor, og har hver eneste dag, i mange måneder trent og trent og trent for å få henne til å holde seg i nærheten. Har hun forsvunnet, så har jeg enten fortsatt å gå eller kastet meg inn i nærmeste briskekratt. Det har alltid vanket godord og godbiter når hun kommer. I går forsvant hun igjen, og det tok jammen ikke mer enn ca. 30 sekunder før hun bjeffet frenetisk på andre siden av gjerdet, hun kom seg ikke fort nok tilbake til Milli og meg. Jeg var så utrolig stolt og glad over tilsynelatende å ha fått bukt med utferdstrangen hennes. I dag stakk først Milli, hun er helt gal etter rev, grevling og hare. Tjorven hang seg selvfølgelig på, mens Lise og jeg fortsatte å gå……, og gå…., og gå…… Jeg roper ALDRI, men nå ble jeg lett engstelig og begynte å rope, og vi gikk tilbake. Jeg hadde hørt bjeffingen deres, men det ble etterhvert stille fra dem begge, før jeg hørte Tjorvens “redd-bjeffing”, langt unnaEtter en 5 – 10 minutter kom Milli – alene.  DA var jeg (og Lise) ikke høye i hatten lengere og Lise ble stående der de forsvant, mens jeg gikk nedover jordene. Vel var det langt unna veien, vann på to sider og bare hytter der vi gikk, men på forte ben kommer man fryktelig langt på kort tid……”Lett engstelig” var nå over i kategorien “fryktelig engstelig”! ENDELIG hørte jeg Lise rope, og i samme øyeblikk kom hun. Sliten og heseblesende, men fryktelig glad og litt skvetten. Jeg ble jo fryktelig glad over å se henne, men også så lei meg, det virker som om ALT vi har gjort har vært helt forgjeves. Fra 100 til 0 på et kvarter liksom…. Nå sitter jeg med en lei klump i magen, jeg bare MÅ få kontroll på dette før sommeren kommer….. Vi fortsatte turen med løse hunder og rosende ord til dem som var borte, men som tross alt kom tilbake. Det skal i allefall alltid være gøy å returnere, samme hvor frustert jeg egentlig er.

Hjertebarna mine…….

Et forsøk på et “gruppebilde” av meg og jentene…..

…..som resulterte i en svært så fornøyd “brun-nisse”, 1/4 Milli og 1/10 Bella. Tjorven er nok, på dette tidspunkt, bare under bildekanten

Selvom jeg er lei meg og frustert nå, får vi bare fortsette. Jeg mistenker at jeg hørte “redd-bjeffinga” til Tjorven, fordi hun sannsynligvis løp først og ble skremt når hun oppdaget at Milli var borte – det er kanskje litt søkt, for det var et helvetes leven en stund, men det er det jeg VIL tro – da har hun kanskje lært en ting eller to i dag…… Go’jenta mi’. Hun skal bare vite at jeg har en plan B, er hun ikke til å stole på til sommeren, blir det langline, med en sånn “båt-blåse” i enden, da kommer hun i allefall ikke gjennom/under gjerdet, og da får vi forholde oss til uteliv i fri utfoldelse kun på inngjerdede beiter (noe som egentlig er fast takst om sommeren uansett).

Nå skal jeg jammen svelge skuffelsen ned med et lite glass rødvin, og er jeg heldig finner jeg litt sjokolade i kjøkkenskapet også…..

Ønsker alle dere som leser dette en riktig fin uke!

SKIKKELIG slække helger gitt…..

Nå om dagen er det veldig stille på sauefronten, så livet er preget av latskap i grunn. Ikke BARE sitte på rompa altså, men tid i massevis til både hundene og go’stolen (med iPaden på fanget – må innrømme at jeg er helt hekta på den).

Forrige helg fikk vi besøk av både halv- og helbroren til Tjorve-lorva. Utrolig koselig

3 glade lapper. Er ikke helt sikker på hva Leo driver med, men på bildet er han ikke.

….her er han i alle fall, Stine har ALLTID de beste go’bitene, så det lønner seg å være i nærheten av henne

Leo har kommet i “yppe-alderen” tror jeg…. Hadde han gjort dette med en hvem som helst annen enn Frost, ja da går jeg ut fra at det hadde smelt ganske kraftig. Frost derimot tar det med stor ro. Hippie-gutten!

Etter at Tjorven fyra i bånn og topp på Leos jukking for en stund siden, har han jammen fått respekt for lille-søsteren sin. Ikke så rart kanskje? Synes det er så kult at de står på det ene forbeinet og bøyer det andre. Pappa’n til Leo foreslo at de bedriver en form for Lap-dance (lappedans)

I går kom Hanne og Bienna, Hanne har skrevet litt om turen her:

http://hanneoghunden.blogspot.com/2012/01/godt-nytt-ar.html

Hanne beskriver det VELDIG godt, skravla går, hundene løper og tiden bare flyr. Jeg tok ett (!) bilde av go’ jentene våre, så går skravla igjen og kameraet er glemt!

Må forresten (nok en gang) få nevne Millis utrolige diplomatiske egenskaper. Ved en anledning kom Bienna og Tjorven litt for nær, og det har sannsynligvis vært litt lyd, Milli kommer som en strek og pløyer seg mellom dem. Hun skal ikke ha noe bråk!!! Det er utrolig å se på, og når jeg vet hvor mye hun misliker konflikter (utenom dem hun starter selv dessverre), så er det litt tøft av henne synes jeg!

Her er de da; Milli, Bienna og Tjorvis

Hanne tar min manglende stedssans (selv rundt husveggene hjemme) med imponerende ro, det er da heller ikke så veldig bekymringsverdig å gå seg bort på Tjøme altså. Må bare beundre Bienna litt. Hun går løs, men holder seg hele tiden i umiddelbar nærhet av oss, selv tør jeg ikke slippe mine, kanskje mest fordi jeg er sjølveste Glenne-heksa når det gjelder løshunder rundt sauene mine, så jeg kan ikke sitte med hele trynet i postkassa hvis mine springer litt ut av kontroll. Det blir bare for dumt.

Hver gang Hanne, jentene og jeg går tur, så tenker jeg “hvorfor i all verden gjør vi ikke dette oftere”, har ikke funnet noe godt svar på det, men det er UTROLIG koselig de gangene vi får det til!

I dag kom Lise og Bella-mor på besøk. Vi gikk helt “off-road” oppe i skogen, og jeg lot mine springe løse. Milli er alltid i nærheten, og Tjorven er ikke verst hun heller. Lise påsto at de små avstikkerne hennes på noen få minutter (maks 5), slett ikke kvalifiserte til noen “stikke av betegnelse (snille Lise!!!)

Milli og Tjorven tar seg en pust i bakken.

Bella og Tjorven. Tjorven ELSKER å være sammen med Bella. Milli er liksom Bellas store helt, så forholdet mellom disse to er på en merkelig måte mer jevnbyrdig.

Lise og jeg skravlet og gikk, sakte, men sikkert, og jammen hadde vi ikke vært i skogen i to timer vi også. Tror jentene er fornøyd med helgen, de er i allefall gode og trøtte nede i stua.

Nå har vi levert væren, og bedekkinga er altså over for denne gang. Er som tidligere nevnt uhyre spent på resultatet. Mest fordi væren “Arnstein” viste seg å være en stor romantiker og i hvertfall ingen voldtektsforbryter, og interessen har vært laber mot slutten. Han var en innmari sympatisk fyr, og jeg savner ham litt må jeg innrømme. Nå har jeg begynt å “tafse” på søyene, for å kjenne etter jur. Har ikke kjent noe annet enn gammel moro enda, men følger med.

Da er det nok en arbeidsuke foran oss – det virker litt kleint akkurat nå, men går fort når jeg først har kommet i gang.

Ha en fin uke!

En fantastisk nyttårshelg!

Det føltes utrolig lenge siden Ola og jeg har tilbrakt tid sammen med Nøve og Bjørn på Bergheim, for ikke å snakke om hvor lenge det var siden kjæresteparet Milli og Nalle har fått litt kvalitetstid sammen. Vi gledet oss alle sammen veldig til å være sammen med hallingene i nyttårshelgen!

Nøve har forøvrig beskrevet helgen på ypperlig vis her:

http://nallenatten.blogspot.com/2012/01/takk-for-i-ar.html

Vi kom opp fredag ettermiddag, mens Nøve fortsatt var på jobb. Bjørn hadde pynta og gjort det så koselig i Olabu. Svisj og på med sengetøy, så hadde vi liksom flyttet inn for helgen. Nalle og Milli var superglade for å se hverandre igjen! De fikk ikke så mye alenetid de to voksne, for lille Tjorvis vil gjerne være med der det skjer!

Tjorve-Lorva, Nalle og Milli

Milli går på naturmedisin pga. at hun blir så deprimert etter løpetiden og innbilt drektighet. Skal jammen si det virker, for hun har blitt helt valpete igjen! Denne gangen bestemte hun seg for å passe på hele Hallingdalen helt alene, og innsatsen skal vi ikke si noe på. Hun holdt det gående med bjeffing og løping ute frem til hun måtte kaste inn håndklet lørdag ettermiddag en gang….

Her får hun “litt” hjelp av de to andre, Postmannen skal ikke komme ubemerket til gards må vite..

Nalle-far var verdigheten selv, så rolig og behersket, de eneste gangene han hadde tendenser til ørlite utagering var når jentene lekte og tok seg den frihet ikke å sitte og se beundrende på ham.

Ikke rart at han blir litt snurt av og til , sjølveste Kong Nalle av Bergheim

Men det MÅ jo bare lekes litt også, her er Tjorven på “bakfotjakt”.

…..som glatt går over i litt “rompejakt”….

Nøve kom hjem fra jobb på fredag kveld, og vi ble traktert med nydelig hallingkost. Både praten, latteren og bjeffinga satt løst utover kvelden og natta. Vi storkoste oss alle sammen! Det er noe eget ved å være sammen med Nøve og Bjørn på Bergheim, jeg gleder meg liksom til ALT!

Det gjør Milli også – “skjer det no’ eller????”

….. og Nalle – så glad, så glad!

For Tjorven ble dette en tur full av nye inntrykk, nytt sted å løpe løs på, og IKKE MINST kaninfòring – DET var spennende saker det!

Best å hjelpe til med fòring av Anina og Angolina!

Hmmmm, hva slags rasehunder er de egentlig?????

Nøve har jo beskrevet helgen så fint i sitt blogginnlegg, at mitt blir litt hulter til bulter egentlig. Nyttårsaften var vi litt trøtte og slitne (noen mer enn andre;o), men vi spiste nydelig rådyrsteik og Nøves fløtegratinerte poteter og hjemmelagede Waldorfsalat. YAMMI!!!!!!

Himmellyktene hun hadde kjøpt var bare fantastiske. De svevde så stille, så stille opp mot himmelen, og vi kunne se dem leeeeeeeeenge. Det at de var så utrolig stille, var nesten det som gjorde mest inntrykk. Jeg har blitt en ekte himmellykt-fan!

Her er den sluppet og svever stille oppover.

….og opp og opp

…..for å kysse Hallingdalens svarte himmel

Søndag opprant lenge før jeg hadde lyst til at helgen skulle være ferdig. Uvant, for jeg pleier ALLTID å være klar for å reise hjem. Mitt usosiale gen slår inn for fullt etter sosiale helger, og det gjelder uansett om jeg er sammen med nære og kjære. Ikke denne gangen, det ble så tomt når vi dro. Helgen og selskapet var bare helt optimalt, og jeg kunne overhodet ikke kost meg mer. Når gubbene trives sammen, Nøve og jeg trives sammen og hundene har det helt topp, da er det jo umulig å toppe det!!!  Jeg kom hjem og satt med en slags vemodig følelse, enda det slettes ikke blir siste gang dette skjer. Du og du så glad jeg er for at Milli og Nalle spleisa oss alle!

Tusen takk for oss Nøve, Bjørn og Nalle. Gleder meg vanvittig til vi sees igjen!

….. og det vet jeg to (tre!) andre som gjør også!