Begivenhetsrike dager:o)

Denne helgen har det skjedd mye (til meg å være da, for all del). Fredag jobbet jeg. Ikke så dumt i grunnen, med tanke på at jeg har fri i morgen:o) Jeg trodde at uken skulle virke eviglang når jeg måtte jobbe en fredag, men det skjedde ikke. Det som skjedde var at lørdagen kom så fryktelig brått på. Jeg trodde liksom det var fredag hele tiden. Heldigvis kom jeg til sans og samling, for på lørdag var det mye gøy som skulle skje. Jeg skulle treffe Tove OG jeg skulle få være med henne til Sissel og Per på Fjelldronningen. Jeg vet ikke helt hva jeg gledet meg mest til av å se Tove for første gang, eller få hilse på folk og dyr i Sandefjord:o) Jeg trengte ikke tenke noe mer over det i grunnen, for begge deler skulle jo skje:o). Litt sånn Ole Brum dag – ja takk, begge deler.

I et forrykende snøvær møtte jeg Tove og Irene på Fokserød. Kjempekoselig! Tove så IKKE ut som jeg hadde tenkt meg!! Jeg hadde sett henne for meg med brunt, litt krøllete, halvlangt hår, høy og frodig. Oppe i hodet mitt satt hun i en lenestol foran TV sporten og spiste kaker uavlatelig, med et stort smil om munnen. FEILFEILFEIL!!!! Kort, lyst hår, slank som et siv og ikke en krøll og spore…. Jeg tror ikke Tove spiser en eneste kake noen gang…. Det er ikke spor av så mye som en kakesmule på den figuren der. I ettertid har jeg tenkt at det er meg selv jeg har sett oppe i hodet mitt…. Mer treffende det i grunnen. Uansett, smilet til Tove var på plass, og dama har guts nok til å gi MEG veibeskrivelsen til Sissel og Per i Sandefjord…. DET er ekstremsport i sånt vær (egentlig uansett forresten). MEN, vi fant fram!!! På første forsøk!!! Veiforklaringen til Per er herved erklært idiotsikker. Den er testet ut og har bestått!! Jeg er HELT sikker på at både Nøve, Hanne og Thea er enige i det!!!

Av en eller annen grunn har jeg fullstendig lagt min elsk på Asca. Jeg tror det skjedde når jeg så henne i Hundesport. Det lyser liksom godhet av henne, selv fra bilder. Jeg ble ikke skuffet. Hun var helt skjønn! I tillegg til å bli ønsket velkommen av en blid Per og en bollebakende Sissel, underskjønne Asca og valpene hennes har Ofelia nå også tatt helt rotta på meg. Hun er så utrolig lik Milli i måten å være på! Blid og myk og mild… Ofelia var forresten en ekstremt god barnevakt for valpene til Asca, hun gikk veldig opp i rollen som reservemamma og det var gøy å se. Når vakre Indy også kom for å hilse på, ja, da var jeg helt solgt!

Asca, Ofelia og Indy. Vakre, ikke sant?!

Indy….

En vakker liten “Fjelldronning” tar en pust i bakken

Når så Bell og Beauty også kom ned, var jeg i Paradis!! Bell minnet meg sånn om Charlie i væremåten sin. Veldig, veldig glad!!! Så rolige, glade, hengivne hunder. Valpene var helt fantastisk skjønne! De var kontaktsøkende og tydelig vant til mennesker og menneskelyder. Dette var veldig, veldig gøy å få være med på. Skal jeg kjøpe valp i Norge, så vet jeg hvor jeg skal henvende meg!

Jeg bøyer meg i støvet for Per og Sissel! Når vi kom, var det ikke en lyd. Huset var helt blåst og jeg hadde ALDRI trodd at det bodde 5 hunder (+ valpene) der! Sånn kommer jeg aldri til å få det. Jeg har det ikke sånn med èn hund engang…. Med så mange hunder, så ånder liksom huset av ro og orden. Beundringsverdig!!!

Jeg prøvde å huske på at det ikke var jeg som skulle spørre og grave og at det var pga. Tove vi var der. Jeg er ikke helt sikker på om jeg lyktes med det, for jeg hørte min egen stemme ganske ofte, men jeg hadde det i hvertfall i tankene, og det er jo GODT TENKT om ikke annet:o) I likhet med meg er Sissel overbevist om at Milli har noe løpetidgreier på gang. Hun så jo også hvor interessert alle hundene var i henne når vi var samlet her. Sissel mener at hun enten har en stille løpetid eller at hun har noe på gang snart. Da fikk jeg roet meg litt på det greiene der.

Etterhvert satt jeg kursen hjemover, i et enda mer forrykende snøvær. Det var virkelig helt vilt! Kø på E18 (og takk for det), biler og busser “parkert” flere steder utover Nøtterøy og Tjøme.

Med så mye snø er det tungt å skulle kjøre fòr til dyra, få åpnet dører som går utover etc. Alt tar så mye lenger tid. Nå har det i tillegg gått et gigantisk takras foran fjøsdøra, så jeg har sagt til Ola at jeg får tendenser til høydesyke når jeg skal forsere den. Håper han brøyter den før jeg må fraktes liggende inn i “base-camp” for å hvile ut og komme til krefter igjen:o)

Lille-Thea har snart blitt Store-Thea. Hun vokser og trives, men kjeder seg. Hun har jo bare moren sin å ta etter, så hun har allerede begynt å drikke litt vann av bøtta og spise litt kraftfòr. Ola synes hun har blitt VEL veslevoksen;o) Hun blir veldig sosial, og synes det er spennende når vi kommer i fjøset. Da vil hun gjerne hilse og bli klødd, og blåser en lang mars i mamma Snipps brekende formaninger.

Snipp og Lille-Thea

Meg og Lille-Thea

Bare Lille-Thea

I dag fikk vi besøk av en Japansk Spisshund valp. Jeg tenkte at hundene ville leke masse sammen, men den var veldig redd for Milli. Ikke så rart egentlig. I sin iver etter å ha noen å leke med er Milli veldig voldsom, selvom hun er så blid, så blid. I begynnelse så jeg at hun prøvde å høre når jeg sa “nei”, og hun tok seg sammen i noen sekunder, før hun ble helt spinnvill igjen. Vi tok dem med opp på jordet, og på et tidspunkt der oppe koblet hun helt av og nektet å høre på meg (for å si det mildt). Hun blokkerte helt for mine rop og etterhvert ganske heftige “lekselesing” og heiv seg over lille Mini, bare for å leke. I ettertid ser jeg at jeg bare skulle tatt henne i bånd og tatt henne ut av hele situasjonen, men det er så lett å tenke etterpå…. Jeg SÅ at hun bare måtte få lekt med den lille bamsen og at kontakten med henne var lik null. Det endte til slutt med at Milli måtte gå i bånd, mens Mini fikk gjøre seg litt kjent. Jeg burde tatt henne i bånd før, og spart både Mini, Milli og meg for “dårlige vibber”.

Vakker, vakker Mini:o)

Allerede i går, når vi gikk tur, synes jeg Milli var inne i en “jeghørerikkehvadusieroghørerjegdetsådriterjegidet” –periode. Hun må liksom ta seg sammen for å høre (eller lukker ørene og driver med sitt). Det går helt greit så lenge vi er alene, men kommer det noen andre mennesker eller hunder, så er vi ute og kjører. Jeg må finne en løsning på det (og tror jeg har noe på gang;o)

“Mas, mas, mas!!! Hva ER problemet ditt??? Ser du ikke at jeg er opptatt med seriøs balltriksing?"

I morgen har jeg ingen planer. Deilig. Bare gå tur med Milli og holde på litt med Lille-Thea. Har forresten begynt å kjenne jur på flere av søyene. Det er liksom litt begynnelsen av lamminga det å kjenne etter jur.

Nå får jeg snart tilbake min egen pc (håper jeg), da skal jeg ta film av Lille-Thea. Det er gøy, nå som det er litt fart i henne.

Ha en fin uke alle sammen!

Helgen går jo så alt for fort!!!!!

Så er det søndag kveld igjen…. Hver torsdag ettermiddag synes jeg at jeg har et hav av fritid foran meg, men klimakrisen virker motsatt på mine helger, for de blir bare borte i en fei!

Fredag var det iskaldt og strålende sol. Milli og jeg gikk på skitur. Kjempegøy, i hvertfall for meg:o) Milli er litt skeptisk til mine forlengede stavarmer og skiføtter, og synes det er ganske skummelt tror jeg, for ikke å nevne hva hun synes om andre skiløpere. De er kjempeskumle! Det hjalp ikke noe særlig på skepsisen hennes at jeg ble litt eplekjekk i en nedoverbakke, og kom borti stakkars Milli som trøstig løp i vei foran meg. Ingen skade skjedd, med hun liker helst å gå bak meg nå, helst laaaaaangt bak…. Det er kjørt opp fine langrennsløyper her på Tjøme, og det virker som om hele øyas befolkning har tatt skiene fatt.

Etter at vi var ferdige med skituren gikk Milli og jeg opp til et sted vi har sett oss ut som foringsplass til rådyra, og la ut havre, høy og gulrøtter. Milli er en liten gulrotelsker, og stjal selvfølgelig litt av lasset;o) Vi prøvde oss også på noen “I sitt rette element” bilder… Dessverre har vanen med å ta “I farta” bilder, virkelig satt seg hos meg, men jeg trøster meg med at det jo kan være to sider av samme sak:o)

På ettermiddagen fikk vi superkoselig besøk av Hanne, Thea og Bienna. Thea ville veldig gjerne hilse på lammet “sitt”, og jammen tror jeg ikke mamma Hanne var like ivrig;o) Det er alltid så koselig når de er her. Lukten av sau gjør dem ingenting, og alle dyra får sin store dose kos av begge to. Lille-Thea og Thea fant så absolutt tonen, men for mamma Snipp var festen over da brødposen til Hanne og Thea var tom. Da våknet morsinnstinktet igjen, og det så ut til at hun ønsket oss ut av bingen fort som fy (hvilket vi selvføgelig etterkom:o) Vi tok med Milli og Bienna og gikk opp på jordet, der fikk de springe litt før vi trasket hjemover igjen, og trekløveret reiste.

Lørdag skulle dyrlegen komme for å vaksinere alle dyra før lamming. Til og med Lille-Thea fikk sin dose. Jeg er ikke så glad for det, for jeg har ved et par anledninger sett at enkelte av søyene kan reagere på vaksinen. Det ser imidlertid ut til å gå aldeles strålende, og Lille-Thea hopper glad og fornøyd rundt i sin nye, store binge. Jeg måtte bytte binge, for den de sto i var ved siden av værene og hun begynte å vise en påfallende interesse for “The big boys”. Hvis vi hadde hatt skikkelig uflaks hadde hun klart å komme seg inn til dem, og det hadde vært tragisk, for de gutta der stanger HARDT på det meste. Nå har vi imidlertid forebygget det, og hun ser ut til og stortrives der hun går nå.

Vi har verdens mest fantastiske dyrlege, men hun har et eget tidsbegrep. Hun skulle komme mellom 12 og 15, og da blir jeg mest gående rundt å tråkke (og vente – ikke morsomt). Hun kom innenfor avtalt tid(!), 47 store og ett bittelite dyr ble vaksinert. Søyene er rolige og fine å ha med og gjøre, men påsettlamma er litt mer dramaqueens…. Det blir litt sånn rodeoaktig når jeg skal få tak i dem og holde dem fast mens de får sprøyta si’. Nå er jobben imidlertid gjort, og vi kan gå lamminga trygt i møte.

I dag var det fram med skia igjen (til Millis fortvilelse tror jeg). Jeg er fast bestemt på at Milli skal lære å like det med skigåing. De mest brukte ordene på denne turen var, beskrivende nok, “Milli inn i løypa”, “Milli først” og “braaaaaa”. Vi tok “Nøvetrikset”, med et sånt springerbånd rundt livet. Det fungerte kjempebra. Ellers ville Milli helst hoppe over alt som var av gjerder, i håp om å komme inn på et eller annet jorde, der vi kanskje kunne leke med ball, og ta av de skrekkelige skia:o) Det skjedde ikke i dag. Etterhvert fant hun ut at “nei” betydde stort sett at vi skulle holde oss i det skisporet vi var, “JAAAAA, kom igjen” betydde at hun måtte få opp farta litt, for jeg kom litt (ukontrollert) fort bakfra. Etterhvert ble vi riktig så flinke synes jeg:o) Alt skal jo øves på, og Milli SKAL få så mye selvtillit på å gå sammen med meg på ski, at det blir gøy. At jeg ikke har noen bilder fra skituren er kanskje ingen overraskelse, vi hadde mer enn nok med alle de andre remediene vi har festet oss fast i. På en liten åpning i skogen sto et ektepar og så spørrende på oss når vi kom. Mannen i følget begynte å le og sa at “sånn som du prater, så trodde vi at du hadde med deg en hel ungeskokk” (ref. “Inn i løypa”, “Milli først” og “BRAAAAAA”;o). Rett skal være rett. Jeg skal ærlig innrømme at det ble skreket et par desperate “NEEEEEEEEI” også;o) Summasummarum så er skitur med Milli innmari gøy!!! Det så ut som den lille frøkna også kunne like det, bare vi fant ut av tingene, sånn helt på slutten.

Det var egentlig en oppsummering av helgen her hos oss. Ikke så mye nytt og spennende å fortelle om, og godt er vel kanskje det?!

Ha en fin uke alle sammen!

Nytt om Lille Thea

Lille Thea vokser og gror. Jeg synes faktisk nesten jeg kan se at hun har blitt større alt jeg. Hun ble født på mandag og veid på tirsdag. Hun veide 5,2 kilo. Det er helt greit. Litt lite kanskje, med tanke på at hun var en såkalt “enkling” – altså et enebarn. Mamma Snipp har godt med melk, så hun kommer nok til å vokse fort:o)

Lille Thea lurer på om hun skal ta seg en liten melkeskvett

Mamma’n hennes er veldig flink til å passe på, og blir litt engstelig for lammet sitt når jeg kommer inn i bingen. Snipp er født her på gården, og kjenner meg godt, men morsinnstinktet hennes forteller henne allikevel at hun må passe ekstra godt på, dessuten spiller vel hormonene inn også. Jeg pleier å ta med meg noen brødskiver for da glemmer hun både hormoner og Lille Thea for en liten stund, og spiser og koser seg med de tørre brødskivene. Lille Thea har blitt litt tam, og synes det er stor stas å bli klødd rett foran hvert øre. Dessuten må hun jo sjekke ut om det kommer noe særlig melk ut av de “spenene” som er festet til hånden min (det gjør det heldigvis ikke;o)

Hmmm, her var det mye å velge i …. Ikke akkurat som mammas men, men, alt skal jo prøves….

Hun har allerede begynt å ta noen bittesmå “bukkesprang”. Det blir nok fryktelig kjedelig for henne, det ikke å ha noen å leke med på så lenge. Det er litt trist da. Hun har begynt å lekestange forsiktig mot hånden min, men det er langt igjen før jeg blir en fullblods lekekamerat (måtte det aldri skje).

Veldig vakker lita jente da:o)

Det er godt at hun er et søyelam, for bukkelamma kan vi ikke beholde. Man (jeg) blir veldig knyttet til dem som kommer så tidlig, særlig når den er helt alene, uten søsken.

Dette var dagen oppdatering på Lille Thea. Alt går foreløpig fint, og vi får håpe det fortsetter sånn:o)

Til Kaisa

I dag er det ett år siden vi tok den tunge veien til dyrlegen for siste gang Kaisa. Du ble 11 år og 4 måneder før kroppen din ikke orket mer, noe av det verste var at hodet ditt var fullt av livslyst. Du viste ingen tegn på at du ville slippe mere vondt.

Du har vært sammen med meg siden du var 8 uker. Vi fikk altså over 11 fine år. Sammen. Alltid sammen. Kjære, kjære jenta mi’. Jeg husker jeg sa til Ola at jeg så gjerne skulle bytte bort alt jeg har bare jeg fikk deg tilbake! Det er så sant, hvert eneste ord, men det går dessverre ikke. Jeg har tenkt på deg hver eneste dag dette året Kais. Du var veldig, veldig spesiell. Du valgte dine med omhu, og de du ikke valgte, de overså du. Du var mors jente. Var ikke jeg med på tur ville ikke du heller. Jeg husker jeg brakk ankelen og andre skulle lufte deg, da benyttet du første og beste anledning til å løpe hjem til meg for å passe på krykkene mine, for de skulle ihvertfall ingen få lov til å røre. Du forsto veldig godt at noe var annerledes!

Du var fryktelig sta, og det var ikke få “krangler” vi hadde. Når du var 10 uker flekket du tenner første gang jeg skulle børste og stelle deg, du passet godt på maten din, ditt store matvrak, men vi fant ut av alt dette sammen, det som så mye annet. Du ble rundere med åra, på alle måter egentlig.

Du var med på alt. I bil, på seiltur, på fottur, på gården, på jobben. Du likte ikke sauene, så du valgte selvfølgelig å overse dem. Du tok igjen hvis de stanget deg, men aldri med mer enn et glefs. Du og jeg oppe på beitene Kaisa. Vi kunne sitte der i timesvis.

Jeg husker hvor stolt du var den gangen du fant et skadeskutt dyr. Det er vel den eneste gangen du ikke ble med meg hjem, men ble igjen sammen med jegerne og gjorde hundens jobb, nufset i pelsen og spiste det du ble servert, som takk for hjelpen.

Etterhvert ville ikke kroppen din mer, men det ville hodet. Jeg skjønte hvilken vei det bar. Jeg var så lei meg Kaisa, jeg skulle så gjerne hatt deg her hos meg enda. Alltid.

Det er mange rom i et hjerte Kaisa og du har et helt eget, veldig stort rom i mitt. Det vil alltid vare bare, bare ditt. Du var det aller, aller kjæreste jeg hadde. Jeg håper du sovnet inn i vissheten om at du var elsket. Jeg håper du er på et sted der du kan sanse at jeg tenker på deg hver eneste dag, og at jeg savner deg så innmari. Lille jenta mi’. Du blir aldri glemt.

Se hva vi har fått i dag

Da jeg kom hjem i dag, så jeg at Snipp (søya) var utilpass og viste tegn på at noe var på gang. Sjekket i fjøset et par ganger, og ved 21 tiden kom jeg ut, og da lå hun der, med en liten melkeskvett i munnviken sin. Et lite og flott resultat av en tjuvparing:o) Alt er bra med mor og barn, og det ser ikke ut til å komme flere, så vi tør å ta kvelden nå.

Hun kommer til å bli så stor før høsten, at vi allerede har bestemt oss for å beholde henne. Hun skal hete Thea:o) Dere kan jo gjette hvem hun er oppkalt etter;o)

Et nyfødt lite liv…

Så fin jente! Det gule i ulla er (bl.a.) varmeisolerende fett, fint å ha når man er født i februar…

Mett og go’ med en ørliten melkeskvett på underleppa.

I morgen skal hun veies og stelles litt mere med. I kveld er det viktig at mor og barn får litt ro. Hun kommer nok til å savne noen lekekamerater en stund, dette lille livet. Allerede for noen timer siden var det antydning til noen famlende hopp i den lille kroppen.

Så Thea, det ser ut som om du har fått deg et “adoptivbarn” på Glenne. Gratulerer.

Hundetreff på Glenne

Så var endelig dagen kommet. Milli skulle få MASSE besøk. Nøve, Bjørn og Nalle kom på lørdag ettermiddag. Da var det godt å få dem i hus, for været var mildt sagt helt forferdelig! Det har snødd og snødd og snødd og snødd! Ola begynte å brøyte veien inn til jordet på fredag, fortsatte på lørdag, og brøytet siste gang på søndag….

Milli og Nalle var som vanlig helt i himmelen over å se hverandre igjen! De lekte på verandaen stort sett hele lørdagskvelden.

Søndag opprant med 10 minusgrader og strålende sol. Så deilig! Etterhvert kom folket (for ikke å si hundene:o)

Her har vi Ask(?), Charlie, Bienna(?) og Milli

Alt i alt var vi 13 hunder, fordelt på rasene Finsk lapphund (8), Islandsk fårehund (4)og èn Eurasier, altså utelukkende spisshunder, “skal det være, så skal det være”;o). Eierne stilte selvfølgelig også opp, og vi var 17 personer fra Kristiansandtraktene, Hallingdalen, Greåker og Vestfold. Ola og Bjørn hadde gjort en kjempejobb med å gjøre det fremkommelig og lage bål til oss. Til og med ferdige pølsespyd fikk vi (til Camillas og min store overraskelse – vi trodde klyngen av oppsatte spyd var en litt snodig busk;o)

Her er hele gjengen ved bålet med pølsespyd og kos

De fleste av hundene løp etterhvert løse. Nalle og Snorre ble ikke denne dagens “bestiser” og måtte være i bånd.

Ikke så gode venner i dag - Nalle og Snorre.

Millis bakpart var av stor interesse for de fleste:o) Basert på interessen fra både hannhundene, de kastrerte hannhundene og tispene(!) antar jeg nå at løpetiden er på vei. Hun var stort sett midpunkt hele dagen, og befant seg uavlatelig i bånn av en haug:o) Litt overraskende har Milli begynt å bryske seg litt. I følge ryktene hadde Milli og Bienna et par ufarlige utblåsninger, men visse grenser ble nok trukket opp dem i mellom. De er fortsatt veldig gode venner, for noe av det siste som skjedde oppe på jordet var at Bienna også begynte å interessere seg for den før omtalte bakparten:o) Milli viste på dette tidspunkt en total resignasjon, for hun syntes tydeligvis at det var helt greit:o)

Veldig gøy å bli bedre kjent med dere alle sammen. Tove, Tina og Marte, dere ble ikke glemt i dag! Vi har snakket om at vi gleder oss til å ha dere med oss neste gang.

Tusen, tusen takk til alle som kom. Sissel og Per – alltid positive - hadde med seg sin lille Ofelia (herlig forsiktig, men dama setter mannfolka på plass;o), Chicko (diplomatisk fyr mht. Nalle i dag – veldig lurt Chicko), Harald og Inger (en kakebakende engel), Camilla fra “are sia”alene med sjarmtrollet Snorre og vakre, lille, myke Dimma (sukk, sukk), Marianne og Kevin med den blide sjarmøren Ask og Embla (som oppførte seg eksemplarisk og ble Millis nye bestevenninne) med 5 timer å kjøre hver vei, Nina og Marius med vakre, glade Charlie (den hunden gjør ett eller annet med meg – jeg klarer ikke å snakke om ham uten å føye til en mengde positive ord:o), Rolf (som jeg faktisk kjenner litt) med skjønnheten Honey (som jeg har gledet meg sånn til å møte – Honey altså;o), kjempekjekke Naman med eiere (Milli var “litt” svak for ham;o), Nøve, Bjørn og Nalle (sjefen sjøl, en staut og helstøpt kar, med sans for damene;o) helt fra Hallingdalen, Hanne, Thea og kjempesøte Bienna kom tidlig for å hjelpe til – alltid like koselig å se dere, det er så fint at dere bor så nær oss:o).

Det går ikke an å bli noe særlig søtere Bienna…

Det gjelder også Tine og vakre, store, flotte Wilma… Trenger jeg si mer? (Se under…)

Vakre, vakre Wilma

Det er så mye jeg skulle skrevet, og jeg føler at jeg ikke fikk snakket nok med hver og en av dere i dag, men konklusjonen er at dette var veldig vellykket. Hundene storkoste seg, menneskene hadde det også, så vidt jeg kunne se, veldig bra.

Så igjen; tusen takk for at dere kom! Dette ble kjempevellykket. Nå er jeg litt overrasket over at jeg er like sliten som Milli (hun har nå gått inn i en tilstand av det totale koma). Så jeg gir meg her.

Takk for en flott dag alle sammen!

Så var denne jobbuken over:o)

Nå er det helg igjen. Det er deilig!!! Ukedagene blir veldig rutinepreget: Fjøsstell, jobb, tur med Milli og så er det “kvelden” liksom. En ting som er deilig, er at det virkelig begynner og merkes at dagene blir lenger. Nå rekker jeg nesten en times tur med Milli før det mørkner helt.

Milli i “fjellveggen”

Her er det ganske mye snø, og mer skal det visst bli til og med lørdag. Milli storkoser seg, og det gjør vel egentlig jeg også:o)

Hønene koser seg IKKE! I morgen må jeg få møkka ut av hønsehuset, så da skal de ut i hønsegården enten de vil eller ei. Det er ikke spesielt gøy å kjøre trillebår i nysnø, men det får bare bli som det blir. Nå skal møkka ut, ny flis inn og varmelampe henges opp. Det blir fryktelig fuktig inne hos hønene når de nekter å gå ut, så varmelampa vil forhåpentligvis hjelpe litt på. Det blir sikkert litt av et syn når jeg skal jage 24 gjenstridige, flaksende tupper ut gjennom hønseluka i morgen. De har begynt å verpe så fint, så nå får jeg sikkert 20 egg hver dag. Det er kø på jobben for å få kjøpe eggene, og det er gøy at folk skryter av smaken (og fargen på plomma).

Den ene søya som har latt seg tjuvpare er ikke så altfor langt unna lamming tror jeg. Vi antar vel at det vil skje i løpet av måneden. Jeg var å kjente på juret hennes i dag, og det er ikke fullt, men det er ganske stort og fint. Den eldste søya vår er faktisk 12 år. Hun har vi tatt inn, så hun går sammen med den søya som skal lamme. Jeg synes hun var litt tynn, og er redd hun taper kampen om maten. Tenner og bein holder mål enda, så det er nok heller kampviljen(evnen) det står på. Neste lørdag kommer dyrlegen og gir den obligatoriske vaksinen før lamming, så da er vi ganske klare til det braker løs her. Bær over med meg når den tid kommer, da blir det sikkert fryktelig mye bilder av sauer og lam:o)

Her kommer “jentene” løpende for å få dagens dose kraftfòr

Siden det er så mye snø her nå, så har vi begynt å fòre rådyra. Vi synes så synd på dem nå som snøen er dyp og skaren ligger ganske hard under nysnøen som har kommet. Det er vanskelig for dem å komme til eikenøttene som ligger på bakken, og jeg ser at de har strevd og sparket opp snøen flere steder når jeg går tur. Ola var og kjøpte havre i dag, som han har lagt ut noen steder der vi vet de er. Gleder meg til i morgen, så jeg kan se etter om de har fått i seg noe mat.

Jeg grue/gleder meg til Hundetreffet på søndag. Er irritert på meg selv for at jeg ikke utelukkende gleder meg, for det gjør jeg, til å treffe alle sammen, men jeg er liksom redd det skal bli kjedelig eller noe. Akkurat som om det går an å kjede seg når alle har med seg (minst) èn hund hver… Men aller, aller mest gleder jeg meg til å møte mange av dere “live”, og med “dere” mener jeg så absolutt de firbente også! Det skal bli SÅ bra:o)

Dette ble litt mye om ingenting igjen, men det ble mange ord og ørlite grann nytt her fra Tjøme:o)

Mål og vekt og noen bilder

I dag har jeg målt og veid Milli. Ble litt inspirert av besøket av Chicko i går, for han var utrolig kraftig bygd. Jeg vet at jeg nevnte potene hans, men jeg kommer ikke helt over dem. De kunne da virkelig tilhørt en MYE større rase

Milli måler CA. 44 cm (da har jeg målt ved skulderbladet).

Milli veier 16 kilo.

Jeg synes selvfølgelig at hun er et 44 cm høyt og 16 kilo tungt mirakel:o). Herre min hatt, jeg forguder min egen hund, og får ikke nok av henne (jeg tror derimot at hun får litt nok av meg innimellom:o)

Hva er mål og vekt på deres hunder?

For et par dager siden fikk jeg forresten noen ferske bilder fra Yvonne (oppdretteren til Milli) av mamma’n og søsteren hennes:

Her har vi mamma Äzzi. Milli ligner på mammaen sin.

Her har vi “Syrran”. Hun ligner på pappa Jack. Og se! Hun har en skikkelig “tyvemaske”:o)

Jeg har bilder av Pappa Jack og den andre søsteren hennes, men de ligger på den pc’n som står i sju steiner OG FORHÅPENTLIGVIS SNART ER FERDIG REPARERT!!!!!!!

Nå har vi faktisk antydning (for all del, ikke noe mer enn det) til sol her, så det er bare å ta med seg kameraet og begi seg ut på tur, for nå skal det tas “I farta” bilder for siste gang:o)