En liten oppdatering bare:o)

Så sitter jeg her i Alfaz del Pi, og lurer på om det egentlig var en god idè å reise hit. Flyreisen gikk fint, ikke no’ problem med det. Kom frem i går kveld, ikke no’ problem med det heller, bortsett fra at jeg bor litt uti huttaheiti, og restauranten var stengt. Rødvin, hvit Toblerone og Pringles gjorde nytta. Sjekka rommet, stort og fint og rent. Sjekka balkongen “min”, SKREKK OG GRU, balkongene har ikke skillevegger – det betyr at den ikke er “min” men “vår”….. GAAAAAA, jeg liker ikke å bli forstyrret i min svært så planlagte svært så aleneferie!!!! Nuvel, ingen brukte den så jeg og rødvinsflaska, røyken, Tobleronen og Pringelsen flytta ut dit. Ganske kjølig og regn, men koselig! Har med meg 3 av de første bøkene til Knausgård. Føler meg nesten ikke alene, Knausgård er med til frokost, lunsj, middag og til sengs. Jeg føler at vi er på tur sammen

Våknet i dag. Trodde klokka var 8. Kaffetrakteren virket ikke, også jeg som har blitt akkurat som mora mi’ og har tatt med norsk kaffe OG (slå den!!) kaffefilter…. Ut i resepsjonen. Klokka var ikke 8, den var stilt tilbake til 7. Klaget min nød til hyggelige Josè, som kom med ny trakter. Kl. 0715 satt jeg og drakk kaffe på balkongen (fortsatt “min”, ikke så rart klokkeslettet tatt i betraktning) sammen med den evig tilstedeværende Knausgård….

Frokost – NOK EN GANG SKREKK OG GRU!!!! Langbord!!!!! Vi (jeg klamret meg til Knausgård, sønkderknust over tvangssosialisering så tidlig på morran) slukte 2 skiver  brød, styrtet ut og til sengs for å foreta en grundig vurdering av hva vi skulle gjøre resten av dagen. Valget falt på en spasertur til Albir. 3 km. å gå. Ingen andre som gikk. Gikk meg selvfølgelig bort. Knausgård lå i sekken og kunne ingen gode råd gi. Kom omsider fram. Oppdaget plutselig at jeg var henrykt over alt som var norsk (og som jeg ikke oppsøker i utlandet når jeg har med mer snakkesalig selskap enn en taus Knaus i sekken).

Hvis jeg klarer (og jeg tar meg den frihet å påstå at jeg er ganske god på det) å se på meg selv med et litt skeivt blikk oppdager jeg følgende: Det er helt ok å gå på spasertur alene til Albir, det er helt ok å gå seg bort også. Det er IKKE ålreit å bestemme meg for hvor jeg skal spise lunsj, men det er helt ålreit å spise den sammen med Knausgård. Det er helt ålreit å ta taxi hjem alene, SÅ LENGE JEG FÅR SITTE I BAKSETET!!!! Det var ikke ålreit at sjåføren plasserte meg i forsetet. Av en eller annen merkelig grunn. Jeg antar det er fordi det forventes at jeg skal snakke. Jeg later som om jeg ikke kan engelsk, sånn passe fornøyd med meg selv når jeg kom på det trikset, svarte jeg bare på norsk og nikket og var blid, men fikk i allefall kvalt “samtalen” rimelig raskt

Jeg og Knaus forsvant til sengs igjen. Vi trengte litt søvn nå, utslitte som vi var av å unngå enhver form for samtaler som kunne lede til sosialt samvær i mer enn 30 sekunder. Våknet. Hørte det var folk på balkongen (nå: “vår”). Fant ut at jeg måtte markere revir. Satt meg ut (selvfølgelig sammen med min trofaste følgesvenn, som forøvrig  begynner å bli litt sliten i kantene av min konstante klamring). Oppgaven var å prate hyggelig men ikke FOR hyggelig……  Oppgaven gjennomført til 20 i stil!!!! Puh!!!!

Sløve litt til. Dagens verste oppgave gjensto. Middag. Var det langbord??????? Jeg snek meg ned til restauranten og smugtittet. Gleden kan nesten ikke beskrives!!!!! Det var småbord. Knausgård fikk være på rommet. Det føltes imidlertid SVÆRT “alenete” uten ham, så jeg spurtet ut fra restaurantet og inn i resepsjonen og fikk tak i dagens VG. Puh, noe å klamre seg til og noe og feste blikket på (det er nesten det verste; HVOR SKAL JEG SE HELE TIDEN?????). Ny rekord i fartsspising ble satt, før jeg returnerte til rommet mitt. Og her skal jeg bli, før det er på’n igjen i morgen…..

…..og ellers har jeg det bra

Ja, ja…..

Jeg tror jeg har klaget ganske mye over beina mine i et par innlegg her. Nå har jeg i allefall funnet ut hva det er. Leddgikt. Helt utrolig og noe jeg aldri trodde jeg skulle få. Så vidt jeg vet er jeg ikke arvelig disponert og jeg har alltid vært uvanlig fysisk sterk.

Det første jeg følte når revmatologen var så sikker i sin sak, var merkelig nok lettelse. Jeg ble så lettet når alle prøver slo ut og alle “vondtene” fikk et navn. Nå derimot sliter jeg litt, synes liksom ikke jeg trengte dette, men prøver samtidig å se det sånn at nå får jeg i allefall behandling. Merkelig hvordan kroppen plutselig stivner bit for bit. Først føttene, så kneet og så (i en rivende fart) fingre, tær og tildels albuer og skuldre. Synes fryktelig synd på meg selv når jeg ikke får juicekartongen ut av kjøleskapsdøra eller ikke klarer å få igjen glidelåsen på jakka eller, som nå, når jeg mistet dusjsåpa i dusjen for 3. gang (særlig digg å bøye seg etter den gang på gang er det heller ikke….;o) Himmel og hav, det er ikke mer enn 3 uker siden jeg hånderte sau (noe som krever en viss styrke i både hender og fingre). Tenker mye på hvordan det skal gå med gården og med Milli-valper (fortsatt ingen løpetid, så jeg trenger ikke umiddelbart bekymre meg over det).

Så er det en forklaring da, på at jeg har vært usedvanlig giddalaus gjennom dette året. Jeg har trodd jeg har vært lat, og har vært innmari irritert på meg selv for det. Tatt meg i nakken, gjort det jeg måtte gjøre, men heller ikke mer. Nesten ikke bedt noen hit på hundeting, ingen utstillinger, ingen høstvinduspuss, har fortsatt ikke tatt vekk sommerblomstene fra krukkene etc., etc (listen er virkelig avskrekkende lang).

Har tatt ut en ferieuke i november, og gledet meg veldig til å dra på hytta med Milli, har funnet ut at det er bare tull. Vi har ikke vann på hytta og jeg duger ikke noe særlig på å bære det…. Sur som jeg ble (for det også) og etter en aldeles jævlig natt, så bestilte jeg en uke i Spania, for ferie SKAL jeg ha. Ola foreslo det, og jeg hoppet på. En uke på revmatikernes senter i Alfaz del Pi, ikke fordi jeg er så syk, valg av sted var utelukkende for å slippe å sitte alene på et hotell der fest og fyll er “litt” mer utbredt enn på stedet jeg har valgt (angrer litt nå, kunne med fordel undersøkt litt flere hoteller, for dette betaler jeg selv). Gleder meg litt. Masse bøker, ingen forpliktelser og fred og ro. Men det føles rart å glede seg til en reise man egentlig ikke ville på…. Håper inderlig at Milli ikke får løpetid før jeg reiser!!!!!! Nå kan hun holde igjen en 3 – 4 uker til!!!!

Nok om det. Legen var veldig, veldig positiv. Nå går jeg på en lett, lett cellegiftkur, og det må jeg gjøre i enten 2 – 3 år, eller resten av livet. Han har lovet meg at om ikke jeg blir helt frisk, så blir jeg MYE bedre enn jeg er i dag. Har også hørt mange solskinnshistorier som jeg velger å tenke masse på. Humøret blir bedre dag for dag og jeg begynner å bli sikker på at om 3 måneder spurter jeg rundt her igjen:o) Bena er mye bedre, fingrene er stive – det er som å gjøre alt med kjempestore hansker på egentlig – blir dårlig “fingerspissfølelse” av sånt;o), men jeg tolker det som at medisinene hjelper allerede.

Ola er fantastisk, og hjelper til. Han er helt utrolig med Milli, og jeg ser hvordan hun knytter mer og mer bånd med ham, veldig, veldig, veldig godt å se!

Jeg tror jeg har lovet en del ting sånn halvveis til mange – beklager at jeg bare har vært “borte” en stund. Jeg kommer tilbake, men er fortsatt så full av meg sjæl at jeg tar det litt som det kommer.

Dette var en liten, pipete oppdatering fra denne kanten. Tror dette innlegget virker mer deppa enn jeg egentlig er – det går opp og ned, men aller mest opp egentlig:o) Det er som Lise sa “Gry, du har egentlig ikke et alternativ” – så sant som det er sagt!