En herlig, hektisk hundehelg

Fredag var det jo, som kjent kanskje, duket for skikkelig bursdagsfeiring i Kodal. Tjorven og Leo fylte jo år, og Milli og mamma Ofelia var invitert med.

Det var veldig, veldig, veldig hyggelig. Hundene storkoste seg i hverandres selskap, og det gjorde vi menneskene deres også. Det var sang, hatter og flagg (som seg hør og bør).

Bursdagsselskapet på tur i Kodals dype skoger. Veldig vellykket aktivitet synes bursdagsbarna!

For meg, som mildt sagt ikke er så innmari flink til å introdusere Milli for nye hunder, å skulle møte Ofelia, gikk som en drøm. De har møtt hverandre før, Sissel vet at jeg ikke er noe god på sånt, så hun tok simpelthen over den delen. Tok dem i hvert sitt bånd og forsvant nedover veien. Jeg smugkikka så godt jeg kunne, og det tok vel ikke mer enn tre minutters lydløs(!) tur, før Ofelia og Milli var bestevenner. Tusen takk Sissel, jeg bøyer meg seriøst i støvet! Disse to skal nok treffes oftere nå!

Ofelia er en fredelig jente, det skjønte Milli fort, og her kan mans se på hele Milli at hun koser seg!

Dette smelter i allefall mitt hjerte!!!

Både Ofelia og Leo har blogget om denne fantastisk vellykkede bursdagen, så det er ikke så mye å tilføye tror jeg:

http://sissblogg.blogspot.com/2012/03/1-ar-og-bursdagsselskap.html

http://leo-lapphund.blogspot.com/2012/03/kongsberg-utstillingen.html

…..bortsett fra selvfølgelig å takke Leo for invitasjonen. Det var så gøy!!!

Så var det Kongsbergutstilling igjen. Det er den beste utstillinga i verden. Utrolig mange hyggelige mennesker og hunder, og denne dagen kunne ikke værgudene gjort en bedre jobb.

Milli og Tjorven var helt utrolig uforstående til at vi skulle opp kl. 0515…. Milli satt med helt trange øyne og tagg meg om å få legge seg igjen, men den gang ei. Lise hadde lovet å være med som mine “ekstra hender” siden jeg ikke visste hvordan særlig Tjorven ville takle dette. Hun har jo aldri vært med på det før. Ikke værst med “ekstra hender” når de har pakket både bæsjeposer og godbiter heller da

Vi kom fram litt før kl. 0800, og fant oss den perfekte tilskuerplass. Det var kaldt om morgenen, men vi visste at det bare var et spørsmål om tid. Milli brukte som vanlig sin halve time på å lande, mens Tjorven taklet det hele med bravur, og var utrolig rolig og flink. Samtidig med oss kom Kristin, Håvard og Leo, og bittelitt etter dukket Frost opp med sin mamma Stine og mormor. Så der satt vi da – “Glennegjengen”. Milli ble forresten helt fra seg av glede da Frost dukket opp. Han står høyt i kurs hos henne!

Her har vi funnet vår plass (snart i solen), jentene har roet seg, og vi koser oss.

Leo, Håvard og Kristin er verdens mest hjelpsomme, og Milli har alltid et fang å klatre på når de er i nærheten.

Det var mange påmeldt, så det var en stund å vente, men endelig skulle Tjorven i ilden. Hun var så flink i ringen!!! Noen små tilløpp til litt ungdommelig iver når vi skulle trave rundt, også synes hun de lapphundene i tre som står oppstilt i ringen var verdt et bekjentskap. Ellers gikk det strålende med henne. Jeg er så stolt!! Hun fikk gul sløyfe, så resultatet var greit nok. Her er kritikken hennes:

“Bra storlek. Burde være kortere i proporsjoner i kropp. Behøver mer xxxxxx og utfyllende nosparti. Ønskes mer rastypisk uttrykk. Behøver mer v. fram og mer forbryst. Bra brystkorg, bra svans. Aning mjuk pelskvalitet. Bra benstamme. Øppen svans under bevegelse. Behøver lite mer effektive rørelser. Behøver mer tid”.

Premiering “G”, som betyr (hermer etter Nøve når jeg forklarer dette, synes hun var så lur som gjorde det): Hund som tilsvarer rasens standard og hvis eksteriøre feil er av mindre fremtredende karakter.

Jenta mi’ oppførte seg til 20 i stil, og jeg var storfornøyd!!!!

Så var det Milli sin tur. Hun er alltid ganske grei i ringen, for hun vet utmerket godt at det formelig regner godbiter i bøtter og spann

Kan jeg få litt rå kylling. Pliiiiiiis……

Det var mange i åpen klasse for tisper, og jeg hadde ikke noe tro på at vi skulle befinne oss i ringen særlig mer enn 2 minutter. Jeg trodde jeg skulle gå rett i bakken da den røde sløyfen ble gitt oss, for ikke å snakke om at det fulgte med en rosa, som betyr CK (Championkvalitet)… Denne finske dommeren var så streng, og nettopp derfor var sjokket så stort tror jeg. Her er i allefall kritikken til Milli:

Bra storlek, mycket feminin, bra proporsjoner i kropp, bra hals og overlinje. Bran skalle. Ønsker lite mørkere øgon. Nosparti litt mer utfylt under øynene. Velkroppet, xxxxxxxxxx aning mjuk pelskvalitet, trevlig temperament. Bra svans, rør lite trangt bak. Bra pigment, bra overlinje.

Milli ble 3. beste tispe i åpen klasse og fikk altså CK.

Da er hun: “Helt igjennom typisk, og i alt vesentlig riktig bygget hund, men så tydelige fortrinn og så uvesentlige feil at dommeren finner den å være av championkvalitet. (Håper jeg ikke juger på meg noe når jeg valgte denne premieringsdefinisjonen, som altså skal beskriv en hund som så vidt jeg forstår har fått CK). Det var veldig gøy at Milli fikk litt ekstra uttelling. Hun er jo vakker uansett da, og dagens dronning var definitivt Tjorven som var så flink, men vi ble gledelig overrasket vi altså.

“Miss Milli” mottar gratulasjoner, her er det Gry Viola som hilser på

Det var en fantastisk dag, bare så synd jeg skulle snakket med langt flere. Det skriver jeg vel forresten etter hver utstilling tror jeg.

Veldig, veldig, veldig hyggelig at folk jeg bare kjenner gjennom bloggene kommer bortom for å hilse på. Takk for at du gjorde det Kjersti, og for at du hadde tid til å prate litt også. Kjempetrivelig!!!! Håper vi treffes igjen.

Vi møtte jo forresten en tredje bror av Tjorven og Leo, nemlig “Lille-Leo”, han var så utrolig lik Tjorven!!! De kjente hverandre igjen umiddelbart og leken satt løst! Så gøy å se ham!

Søndagen var hundene så slitne, at de ikke gikk til døra en eneste gang. Det var akkurat som om de lurte på om vi “ikke bare kan slappe av hjemme i dag”. Det gjorde de, mens jeg fikk gjort litt vårforberedelser og litt forberedelser til lamminga.

Takk for en super dag til alle jeg møtte, takk for alle gratulasjoner og smil og klemmer, og takk til dere som forteller meg hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal være når vi helst ikke skal forlate ringen……….. Sissel og Herdis, dere er gode å ha!

Fjelldronningens Lykke–(og min Tjorven) ett år i dag!!

Tenk at det har gått over ett år siden jeg fikk være med på parringen av den vakre Ofelia, og den staute Banjo, da ble faktisk Tjorven til. Bokstavelig talt et Lykketreff

Banjo var en galant herremann, og Ofelia lot seg lett sjarmere!

En vinterkveld i en romantisk bakhage i Skien, der ble Fjelldronningens “L”-kull til. Heldigvis!

Spenningen hos meg var veldig, veldig stor. Skulle dette møtet gi resultater. Sissel var tidlig ganske sikker i sin sak. Dette ble det valper av. Ofelia hadde nemlig stjålet mat på benken, og sånt gjør den damen KUN når hun har små valper i magen sin…… Etterhvert som andre tegn på drektighet også viste seg, var jeg utrolig spent på om det ville bli en tispe til meg. Jeg var lovet en tispe, om det så bare kom èn, ja da var hun min….. Snille Sissel og snille Per!

Den 23. mars i firetiden om morgenen ringte telefonen, jeg innbiller meg at jeg var relativt kjapp til å ta den, for jeg hadde jo nesten vært litt gravid jeg også. Sissel hadde nemlig lovet at siden jeg kjenner hundene hennes så godt, og kanskje spesielt Ofelia, så skulle  jeg få være med på valpingen! Himmel og hav, det er en opplevelse for meg dette, å se min egen valp komme til verden. Jeg visste jo ikke om det ville komme noen Tjorven, men uansett var det å få lov til å være med på valping kjempestort for meg! Jeg tror jeg satt ny fartsrekord til Sandefjord, og helt tilregnelig er man vel ikke når man nesten skal valpe vel…..

Da jeg kom inn til Sissel og Per, var det helt stille. Ingen hunder ga lyd fra seg og jeg listet meg inn. Der var det tent stearinlys og det var vakker musikk. Ofelia så på meg, og det var akkurat som om hun sa at “se så ja, der kom du jo”. Det var kommet to valper, begge to hanner, den tredje kom mens jeg var der, gutt det også. Jeg var så innmari spent! Ville det komme flere, og ville det bli en tispe? Fjerde valpen kom, Sissel snudde seg og gliste. Der kom hun, endelig kom Tjorven “hjem”! Jeg skal ikke si at jeg brøt sammen i krampegråt, men tårene trillet da jeg fikk hilse på det nye familiemedlemmet vårt.

Fjelldronningens Lykke (Tjorven), nyfødt. Er det rart man blir rørt langt inn i hjerterota?

Stolt, fremtidig mamma, men øyne kun for Tjorven.

Nå var det jo best at Ofelia selv fikk ta mammarollen de første 8 ukene, med litt hjelp av Sissel og Per. Jeg fikk ofte kjempekoselig oppdateringer om hvordan det gikk med henne, og det var aldeles strålende. Ryktene nådde meg tidlig om at hun var uhyre glad i mat. Noe jeg fikk se etter at det hadde gått 14 dager, der mor og barn skulle ha fred. Ikke mulig å få kontakt med lille Tjorven, så lenge mammas pupp var i nærheten.

Berit og jeg fikk komme på besøk, og vi var like betatt begge to. Her tror jeg at Berit står med Tjorven, og jeg med Leo (som jeg senere har hatt den udelte glede av å bli bedre kjent med).

Hun vokste, og vokste og vokste og vokste. God og rund er vel kanskje ikke et dekkende uttrykk, men det er viktig med næringsvett. Her innbiller jeg meg at Tjorven er den “litt” småkorpulente nr. 2 fra venstre…..

5 uker og underskjønn

Se på det blikket, den dag i dag har Tjorven et veldig spesielt blikk.

Den 20. mai kunne vi hente henne hjem. Ett eneste lite klynk i bilen var det hun kom med. Tjorven tok det med fatning at hun måtte flytte hjemmefra. Det var liksom sånn det skulle være, og sånn var det med den saken. Det er litt typisk henne egentlig.

Dagen etter hjemkomst, ute på jordet. Tjorven har allerede funnet seg fint til rette.

Til min overraskelse var ikke Milli overbegeistret. Hun var ikke sur og var veldig snill, men det så ut som om hun tenkte “kunne du ikke dratt hjem noe jeg kunne leke med da??????”

Hun var, til tross for sin ørlille misnøye, veldig flink og snill med “lillesøster” Tjorven.

Milli oppnevnte seg fort til Tjorvens store beskytter, hvis noen andre hunder kunne gjøre noe som virket truende, ja da var og er Milli der med en enste gang, og går i mellom. Eneste unntak er Nalle, hvis han småbrummer litt, ja da kjefter hun litt på Tjorven og nusser litt på Nallemann.

På tur i Den magiske dalen med Nalle, Milli og verdens beste Nøve.

Tjorven er en liten tøffing. Hun er ikke redd for noen verdens ting, men viser en sunn skepsis til fremmede hunder. Hvis de ikke virker umiddelbart vennligsinnede, ja da unnlater hun simpelthen å ta kontakt med dem. Hvis de er snille og greie derimot, er hun bestevenn med en gang.

Tjorven har den mest imponerende nesa jeg noen gang har hatt på egne hunder. Hun sliter litt med å holde seg hos meg og Milli og ikke følge lystene og velduftende spor, men det ser i skrivende stund ut til å ha roet seg ørlite. Vi prøver å gå blodspor, og det ser ut som om hun stortrives med det. Gøy og motiverende for meg.

Tjorven er en varsler, som gjerne vil fortelle oss at det kommer noen. Dette har vi forsøkt, og stort sett klart, å holde under kontroll og på et nivå vi fint kan leve med. Hun har en treningsvilje som gjør at det er innmari moro selv å trene bare bittesmå stunder. Når vi har kommet fra jobb og hun og Milli har fått blåst ut sammen noen minutter på jordet, ja da kommer hun og setter seg ved siden av meg og spør med hele seg “hva skal vi gjøre nå da???”

Lille Tjorve-lorva har vært så heldig å få holde tett kontakt med kullbror Leo. Første gang de så hverandre etter at de hadde flyttet fra Sissel og Per, tok det kun noen sekunder før de kjente hverandre igjen, og lykken var helt utrolig.

Leo og Lykke

Tjorven har foreløpig veldig få nykker, og er tvers gjennom GLAD!!  Hun er heldig og har ganske mange hundevenner.

Bella er en av dem

Halvbror Frost er en annen (og stoooor helt).

Jeg kan liksom ikke få skrytt nok av Tjorve-Lorva, hun har noe ved seg som er både mykt og tøft, og hun er Glennes aller største mammadalt (noe mammaen ikke har det minste i mot). Vi har et sterkt bånd Tjorven og jeg. Selvom jeg ikke liker at hun tar sine turer på egen hånd, smelter jeg fort når gladjenta formelig kommer smilende tilbake til oss andre etter å ha funnet et spor som lukter såååååå godt.

Milli og Tjorven har utrolig stor glede av hverandre, og jeg blir varm om hjertet hvis jeg har hatt med Tjorven på jobb og Milli har vært hjemme. Da kommer Milli løpende ut til bilen når Ola slipper henne ut, og det første hun sjekker er om Tjorven er med hjem! Herlig.

Tjorven har blitt ei stor og flott jente, og valpefettet var tydeligvis nettopp det, nå er hun slank og fin.

Stor jente nå.

De vakreste i verden

GRATULERER MED ETTÅRSDAGEN DIN TJORVEN! Året med deg har vært en sann glede, og vi skal ha det utrolig mye kos i tiden som kommer. Jeg er så innmari glad i deg!

Bursdagsselskapet skal faktisk feires hos nettopp bror Leo i Kodal, sammen med ham, Milli og mamma Ofelia! VI GLEDER OSS!!!

Takk, takk, takk Sissel for at jeg har fått følge denne flotte jenta helt fra den spede begynnelse, og takk for at vi fikk kjøpe henne, hun er intet mindre enn pur LYKKE!!!!

Verdens aller beste Milli–4 år. Gratulerer jenta mi’!

Det er fire år siden Milli ble født. Det er fire år siden Yvonne ringte og sa “det blev en tik åt er”…..

Det har vært fire år med glede over en fantastisk hund. Myk, mild og vakker (og kanskje en “anelse” slu)

Gratulerer med dagen jenta mi’. I dag skal du og “lillesøster” Tjorven feire med kake og blodspor. Bedre tror jeg ikke jeg kan gjøre det for deg.

Liten Milli.

Løpe Milli

Vinter Milli

Leke Milli

Vakre Milli

Målbevisste Milli

Gratulerer med dagen verdens aller beste Milli, du som er myk og tøff på en gang, du som er verdens beste “storesøster” til Tjorven, du som gjør meg til et litt bedre menneske.

Jeg er så innmari glad i deg

Kurs er gøy (med Hilde:))

 

Frost, Leo, Milli og Tjorvens eiere hadde planlagt kurshelg for sine håpefulle. Som tenkt så gjort, og på lørdag kom Hilde. Solstråla, som vet å motivere og finner noe positivt ved alt synes jeg. Herlig!

Stian, Stine, Frost, Håvard, Leo, Milli, Kristin og Hilde (Tjorven hjalp nok meg å ta bilde tror jeg).

Tjorven har jo en vanvittig forfatterspire av en bror – vår alles kjære Leo. Han har skrevet om kurset her: http://leo-lapphund.blogspot.com/2012/03/tilbake-pa-skolebenken.html (bør leses!)

Jeg har bare så lyst til å ta med dette bildet av Kristin og Tjorven… Synes det var fint.

Kos på kurs.

Værgudene var med oss, Hilde var med oss – da kan det knappast bli bedre

Både Stine, Stian, Hilde, Håvard og Kristin syntes det var en selvfølge at Milli skulle være med. Jeg har jo bare to armer, men Milli har definitivt fått seg en ny HELT!!! Håvard gikk masse med Milli på kurset, hun storkoste seg og jeg må innrømme at hun er kraftig betatt av Håvard, jeg har en ørliten mistanke om at det er ørlite gjensidig Uansett, takk for romsligheten alle sammen, jeg klarer ikke la en være hjemme, når kurset er nettopp hjemme liksom…..

Jeg har nå blitt kjempemotivert til å ta opp igjen passeringstreningen (som jeg egentlig hadde bestemt meg for å droppe og tenkte at “det bare er sånn”). Jeg har også bestemt meg for å bytte ut en tur i uka med rein trening her oppe på jordene. Skulle forsettene ryke, ja da må Hilde kontaktes igjen.

Hilde bor hos meg når hun er her, det er også utrolig hyggelig med litt jenteprat over et glass rødvin på kvelden. Masse latter, men også litt alvor utgjør vel mye av essensen i et godt vennskap tror jeg. Takk for det også Hilde!

Takk alle sammen, elever, instruktør og hundevenner for en innmari, innmari fin helg!

Det kom brått en ny innbygger til oss her på lørdag. Jeg visste at to av søyene var svært så tidlig ute med lamminga i år, men jeg visste ikke når. Søya var sjekket grundig om morgenen, og så ikke det minste fødeklar ut (ofte kan jeg se at de er litt utilpass). Snipp fikk et fint værlam i 12 tiden på lørdag. Skal si jeg fikk fart på meg når jeg hørte lammebreking fra utefjøset.

Hilde og Arne