Når en dør lukkes, så åpnes en annen…

Som de fleste vel har fått med seg, så har jeg plassert alle planer om mitt lille oppdrett på vent. Veldig, veldig på vent! Milli ble jo diagnostisert med nukleær katarakt, og selvom hun evt. skulle bli kjent “fri” ved neste øyelysing, så kjenner jeg at det å jobbe utenfor hjemmet ikke er forenlig med måten jeg gjerne skulle vært oppdretter på. Siden jeg ville spare all ferie til valpene kom, har ikke Ola og jeg har ikke hatt ferie sammen i 2010. Det vært et savn, og jeg vil ikke ha særlig mange flere sånne år tror jeg. Planene om en hund nr. 2 er imidlertid ikke skrinlagt….

Ei av dem som ble oppriktig lei seg på mine vegne når hun hørte om Millis øyne, det var Sissel på Fjelldronningen. Når hun hørte om det, så var hennes spontane reaksjon et svært så høylytt “NEEEEEI!!!”.  Jeg har veldig sansen for Fjelldronningens hunder og for oppdrettet de driver. Følgelig har jeg satt meg på venteliste for en lillesøster til Milli. Sissel sverget på at jeg skulle få komme så nær jeg kunne det å ha mitt eget oppdrett, så i går, ja da fikk jeg være med på parringstur. Barske Banjo skulle sjekke om han hadde draget på den vakre Ofelia….

Det hadde han, så til de grader!

I en vakker bakhage i Skien sentrum, under en romantisk lyktestolpe, ja der fant hyrdestunden sted.

“Mormor” Sissel og Ofelia.

“Farmor” Elin og Banjo

Mormor og farmor trer støttende til

Jeg står på venteliste for en valp etter dette kullet. Jeg er fryktelig spent og forventningsfull, og er helt sikker på at jeg har valgt rett mor og far til Millis lillesøster. Ofelia er ganske “spiss” i utseendet, Banjo er ganske liten, men grov. Begge to har et herlig gemytt, og bedre enn valpene har det hos Sissel og Per, det tror jeg ikke de ikke få. For all del, det er fortsatt mye som skal klaffe, men som Sissel sa når hun ringte for å informere meg om at Ofelia hadde fått løpetid “nå er vi i gang”. Jeg har dessuten møtt Dixie og Frost, valper etter Ofelia fra tidligere kull. Jeg er sjarmert i senk av dem begge.

Jeg krysser fingrene for at denne hyrdestunden resulterer i at jeg kan hente lille Tjorven hjem til Glenne i midten av mai en gang!!!

Mens jeg sitter her og lurer på om jeg nå kan spise for to i solidaritet med Ofelia, så ønsker jeg dere en god helg, og håper at dere krysser fingrene for meg dere også

Blanda drops fra oss i dag

Etter at vi kom hjem fra nyttårshelgen hos Nøve og Nalle og Bjørn begynte hverdagen igjen. Egentlig greit synes jeg. Det blir litt for mange utskeielser på meg når jeg har mange fridager på rad (og jeg har jo hatt fri mesteparten av desember egentlig). Nå er det skjerpings på matinntak og røyk, særlig det første går litt på halv tolv, men så lenge jeg har det i bakhodet så virker det nok bittelitt tror jeg.

Leddgikta plager meg nesten ikke noe lenger. Heldiggrisen meg! Har noen dårlige og mange gode dager. Overskuddet kommer sakte men sikkert tilbake tror jeg, og “vondtene” er bortimot historie. Først nå orker jeg å tenke på hvor inni h……. vondt jeg hadde i vår og i sommer. Fyttipyton. Jeg tar medisiner en gang i uka, og pilledagen er nesten en festdag. Det er medisinene sine det! Krykkene jeg lå med under senga er fjernet og jeg kan gå helt normalt igjen. Dette kommer jeg til å sette pris på leeeeeeeenge!

På jobben har vi byttet datasystem og jeg holder på med ny hjemmeside. Veldig ålreit begge deler egentlig, men jeg merker at det er uvant å lære nye ting (alderen tynger er jeg redd). Dagene flyr og jeg er sliten i hodet når jeg kommer hjem. Da er det deilig å gå en tur med Milli-mor. Nå som vi ser frem mot lysere tider er det liksom noe å glede seg til synes jeg. Det er tyngre å gå novemberturer i mørket enn januarturer i mørket.

Når det gjelder Milli, så har jeg famlet fryktelig i oppdragelsen av henne, noe som har medført at hun hører akkurat når det passer henne. Kaisa var utrolig stri og ble “lest mye lekser” for. Hun var veldig, veldig lydig. Milli har vært så myk at jeg ikke helt har visst hvordan jeg skal gripe det an også er hun liksom så lett å omgås at det ikke har vært noe særlig stort problem at hun hører når hun selv vil. Her en dag i romjulen var Stine på besøk med mann og barn. Milli var helt bajas, og tok helt av. Da tenkte jeg at dette gidder jeg ikke mer! Der og da begynte “Dragefjesdressuren” min. Når hun ikke hører første gang leses hun lekser for, og hun er ikke i tvil om at hun er upopulær akkurat da. Når hun hører første gang jeg sier noe blir “Dragefjes” til “Hurramammafjes”. I to dager var hun snurt og furten, men så skjønte hun at dette MENTE jeg. Kjempegøy!! Jeg har fått en hund som forstår at jeg mener det jeg sier, og det blir mindre og mindre “Dragefjes” og mer og mer “Hurramammafjes”. At jeg ikke har gjort dette før!!!!! Vi var ute og gikk med Lise og Bella i forrige uke, og Lise kommenterte at Milli virket så mye roligere. Det er akkurat som om hun er tilfreds med at jeg har blitt mer konsekvent (jeg har jo lært teorien om at en lykkelig hund har en konsekvent og kjærlig eier – men praksisen har jeg virkelig ikke satt ut i livet). Nå får Milli mye mer tillit, og hun viser seg den verdig synes jeg. Det ville være å overdrive å si at alt går på skinner, men du og du som det hjelper. I går var vi ute sent på kvelden og tok en 10 minutters treningsøkt. Rødpus prøvde å piske opp steminga med å løpe rund, for så pluteselig å kaste seg ned og spille død, før han spratt opp og føyk rundt igjen. Det var med stolthet og glede at jeg så at Milli satt seg ned for å se på meg. Og der satt hun til jeg ba henne gjøre noe. For tre uker siden hadde hun garantert løpt rundt på samme måte som Rødpus. Hun jagde ham opp i et tre i sta’, men da var hun i “fri” og hun kom når jeg ba henne om det. Helt utrolig moro. Jeg kan se at hun er stolt og glad over myyyyyye ros, og det varmer et morshjerte. Flinke, lille jenta mi’. Nå gjelder det å ikke bli overmodig og eplekjekk, men holde på den gode trenden (de siste ordene var til meg – ikke til Milli!). Milli har forresten fått løpetid, bare et par dager etter vi kom fra Bergheim. Litt sårt, for vi skulle jo parret henne på denne løpetiden, men litt godt også, for det gir jo rom for andre ting. Hun steller seg så fint at jeg fortsatt har tilgode å finne blod inne. Hun er svært nøye på det den dama der. Denne gangen virker hun ikke så deprimert heller. De to foregående løpetidene har hun sett ut som om hun har vært ansvarlig for all verdens sorger helt alene.

Den siste helgen i februar skal jeg besøke Berit og Ville i Stavanger. Berit har invitert og jeg overrasket meg selv (og Berit tror jeg) ved faktisk å bestille flybillett. Widerøe har tilbud om dagen, så prisen blir omtrent som en tur til Tønsberg i drosje og halvveis tilbake igjen. Jeg skal være superturist i Oljehovedstaden. Har ønsket meg Hafrsfjord, tur med Ville og kanskje treffe Caspian samt å spise ute i Stavanger på et sted jeg har sett på TV. Så langt høres det ut som om Berit klarer å innfri ønskene mine. Herlig!!! Det skal bli en veldig, veldig koselig helg. Jeg er bare fortsatt litt forundret (og fornøyd!) over at jeg faktisk gjør det – jeg er jo fryktelig glad i go’stolen min…. Det betyr nok at turen til Stavanger blir myyyyye lenger enn en helg (oppe i hodet mitt altså), jeg kommer sikkert til å sitte i go’stolen å mimre masse over den turen!!

Jeg har så masse å se frem til, og nå som jeg føler meg så bra, ja da kan jeg bare begynne å glede meg. Aller først skal jeg glede meg til helgen! Stille, rolig og deilig, og ingen særskilte planer. Akkurat passe egentlig.

Dette var litt om “ståa” her hos oss, ha en riktig god helg alle sammen.

En flott nyttårshelg på Bergheim:o)

Vi kom opp til Bergheim nyttårsaften ettermiddag, og vi var litt spente, for vi hadde hørt rykter om at vi skulle sove i nytt gjestehus! Det skulle vi, og det var SÅ koselig der. Nøves og Bjørns snekkerbu har blitt gjort om til en perfekt liten stue for langveisfarende (og andre husokkupanter;o)

Ola og jeg har døpt stua til “Olabu”….;o)

Fire sengeplasser, en kokeplate, en sittegruppe (den gamle fra Maristua – utrolig hyggelig at den har fått et nytt liv på Bergheim) og til og med peisovn som knitret så koselig for oss når vi kom. Deilig å få skilt hundene. De roer seg ikke så godt når de sover i samme hus, selv om de ligger i hver sin etasje.

Nøve er ikke bare en billedkunstner, hun er også ei kokke av rang. Vi ble traktert med nydelig kalkun med tilbehør, og jeg ble fryktelig stappmett! Rett etter midnatt kom også flere naboer på besøk, og det var hyggelig å hilse på dem som bor i samme grenda som Bjørn og Nøve!

I går bare “slækka” vi’n. Nøve og jeg tuslet ut en liten tur, men Nalle og Milli storkoser seg like mye i hverandres selskap innenfor gjerdet, så det at vi gikk en tur gjorde ikke noe særlig til eller fra for trivselen tror jeg. De er virkelig et radarpar de to. Så utrolig tilfredse bare med å være sammen. Nalle har gått rundt og svinsa med halen hele helgen. Milli har forstått hva det vil si å være dame, og sjefer nok ørlite grann med kjæresten sin…. Det var så utrolig søtt forresten, i dag tidlig hørte jeg forsiktig piping utenfor døra til Olabu, der satt det jammen “ein friar ute gare”. Det var Nalle som lurte så pent på om forloveden kunne komme ut for å være sammen med ham

Barske Nalle-mann og feminine lille Milli-mor er et vakkert par!

Nøve og Bjørn hadde pyntet så fint med nisser i hagen.

De rampete smånissene forsøkte å lure seg inn døra til Olabu før oss. De klarte det ikke

Vi har fått hilse på verdens aller søteste, mest kosete og rolige kanin. Ullf var utrolig skjønn. Jeg trodde ikke de kunne bli så tamme jeg – men han strakk frem det lille, vakre hodet sitt for å få kos, og når han ble klappet, ja da lukket han øynene og riktig kroet seg.

Her koser han seg på Nøves fang. Se så fin gutt!!

I går ble vi traktert med rester fra kalkunen og Nøves fløtegratinerte poteter. Det er de beste jeg har smakt! I tillegg til Waldorfsalaten hennes…… Oi, oi, oi!

Nøve hadde også slått til med kaka til Berit. Den var god og vi spiste så godt vi kunne etter middagen i går

Det er egentlig ikke så mye å skrive, for vi har rett og slett bare slappet av og kost oss skikkelig. Ikke no’ stress  - bare kos med gode venner. At Nalle og Milli også har det så fint sammen, gjør jo sitt til at Nøve og jeg også storkoser oss!

Til Nøve, nok en gang. Tusen, tusen takk for oss. Vi storkoser oss i deres selskap alle tre!

Til alle andre: Ha et riktig godt nyttår!