Så er enda en helg (nesten) over

Dette har vært en fin helg. Ganske kald og vinterlig, men det smelter allikevel, og snart, SNART, er jordene våre erobret tilbake fra Kong Vinter

Jeg har fått ordnet litt i fjøset, har i allefall fått oversikt over hva som gjenstår av gjøremål før lamming. Vi er i rute. Deilig å vite.

Jeg tror jeg skrev i det forrige innlegget mitt at jeg er god på å kommunisere til Milli at hun skal bli storesøster. Et eller annet sted på veien mellom avsender og mottaker av akkurat det budskapet har det klikka litt. Natt til i går våknet av at Prinsesse Milli SATT på meg, mens hun gravde i senga si’ (egentlig Olas). Hun lager seg et lite valperede tror jeg. Ikke moro å våkne av en liten “humpende” hunderumpe med tilhørende fremkropp i svært så aktivt gravemodus……. Jeg må virkelig gjøre budskapet “STORESØSTER” så uendelig mye klarere her!!!!

Her en kveld fikk Milli en kjempekoselig melding fra Frost. Kunne han komme å leke med henne? Klart han kunne! De kom i ettermiddag. Jeg tror ord er overflødig, og lar bildene tale for seg. Bare èn ting. Jeg var oppe på jordet, og visste at de var på vei opp mot oss. Tenkte jeg skulle sjekke ut Milli litt, og kommanderte henne til å sitte og bli. Hun så Frost, ble tydelig ivrig, men hun satt!! Og satt!! Og satt!!! Helt til jeg kommanderte fri!!! Jeg ble så stolt av henne. Det er så gøy når ting funker. Jeg hadde plassert henne sånn at jeg hadde hatt en brøkdels sjanse til å få tak i henne hvis hun prøvde å løpe mot Frost, det var den unge damen fullstendig klar over, og det var sikkert en del av sukssessen, men så lenge det også var en del av strategien, ja da er jeg fornøyd. En liten seier, både for Milli og meg. Beste jenta mi’

Gjensynsglede. Et ørlite nuss (i all vennskapelighet Nalle)

Kom igjen a’ Frost – vi finner på no’ gøy!

Yessssss! Frost er bare SÅ kul, han blir alltid med på moroa.

Juhuuuuuuuuuuuuuuuuu!!!!

Vi har det skikkelig kult altså, nesten ikke slitne vi nei

Mamma’n til Frost lukter godt hun! Kyllingboller!! Kanskje jeg får hvis jeg skakker på hodet?

….eller blunker bittelitt??

Stine ga Milli kyllingboller (hvis noen overhodet skulle har vært i tvil). Milli storkoser seg sammen med Frost, jeg ser den samme tryggheten sammen med ham, som hun har sammen med Nalle, Charlie og Bella. Deilig å se! Skravla går både på Stine, Stian og meg også, så det er nok ikke bare hundene som koser seg. Må jo bare skynde meg å tilføye for dem som ikke vet det, at vakre Frost her, er sønn av Ofelia og Nalle, og altså Tjorvens halvbror. Han er vakkervakker både inni og utenpå den gutten!

Frost, Stine og Stian, takk for kjempekoselig besøk, og for at dere til og med hadde husket å ta med kaffe og kopp til meg. Herlig!

Alle andre – ha en fin uke!

SÅ ble altså drømmen virkelighet

Helt siden Milli var liten (eller egentlig, helt siden jeg var liten), så ønsket jeg å starte et lite oppdrett. Alt gikk helt på skinner. Milli er flott både i utseende og – viktigst - mentalt. A-hofter og øyelysing uten anmerkning – første gangen. 2. gangs øyenlysning viste en forandring i begge øynene hennes, og hun har fått en midlertidig diagnose – nukleær katarakt. Dette fikk jeg heldigvis greie på før hun ble parret. Jeg hadde utsatt all ferie for å ha den hjemme sammen med valpene, men da tok jeg ut en del uker i desember, og bestemte meg for å legge oppdretter-drømmen på vent. Sånn som jeg gjerne vil drive oppdrettet mitt, er det ikke forenlig med å være i jobb. Nå vet jeg DET. Hodet begynte  å jobbe med et alternativ. Jeg hadde jo hatt så innmari lyst på en valp etter fantastiske Milli-mor… 

Jeg har vært så heldig å få være masse hos Sissel og Per på Fjelldronningen, og har virkelig fått se på nært hold hvordan de driver oppdrettet sitt. Jeg var ikke i tvil om at derfra ville jeg ha hund nummer 2. Jeg skal altså kose meg med å være tohundseier i mange år nå. Ofelia har virkelig sjarmert meg i senk, og jeg spurte Sissel når hun skulle parre henne, svaret var ved neste løpetid, som etter alle solemerker skulle komme i januar. Det hadde ikke gjort noe fra eller til, men mer perfekt timing kunne det ikke bli. Lamminga er over, sauene er satt på beite og jeg har tid til et nytt familiemedlem. Løpetiden kom. Sissel ringte og sa at “nå er vi i gang”. Pappa var allerede valgt – vakre Banjogutten til Elin. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på parringen.

Tenk at her blir Tjorven unnfanget

En som hadde oppriktig vondt på mine vegne når øynene til Milli ble funnet litt “uregelmessige” var Sissel. Jeg hadde jo på forhånd spurt både henne og Yvonne på Rödmossa om de ville være mine “oppdrettsmentorer”. Hun hadde nok tenkt på det en stund, da hun sa at “jeg tenkte du skulle få være med på valpingen”. Oi, oi, oi – jeg ble så glad!!! Tenk å få være med på at ens egen hund blir født……. Hun forutsatte selvfølgelig at alt forløp normalt. Så var spørsmålet – var Ofelia drektig. Sissel ringte meg en kveld og sa at hun hadde kjent 4 stykker, men at det kunne være fler, men det var minst 4. DA var jeg glad (igjen). Vi har liksom nærmet oss drømmen om Tjorven veldig skritt for skritt og jeg har fått være med hele veien. En fantastisk ting! Det er jo også utrolig gøy da, at utover i drektigheten til Ofelia, kunne det dukke opp en melding fra Sissel om hvor utrolig drektig Ofelia var; f.eks. at “Ofelia har kjempematlyst”, eller at “Ofelia orket ikke gå tur i dag” – små drypp som gjorde at jeg virkelig har fått være en del av det hele! På tirsdag ringte Sissel i 13 –tiden og sa at “neste gang jeg ringer deg, så har vannet gått – det skjer noe her i løpet av 24 timer nå”. Jeg gikk med telefonen klistret til kroppen, og når jeg dristet meg til å ta en dusj, ja da fikk Ola streng beskjed om å ta den!!!

Onsdag morgen kl. 0521 ringte hun. Jeg husker ordrett hva hun sa: “Vannet har gått, den første valpen har kommet, nå må du virkelig slenge deg. Parker ytterst i gården, ikke ring på”. Jeg repliserte umiddelbart at “jeg slenger meg” (har ledd litt av det uttrykket i ettertid – jeg bruker det i allefall aldri – og har ikke hørt det fra Sissel før heller). Jeg slang (ja faktisk) mat og vann til sauene og sjekket med et utrolig raskt øyekast at alt sto bra til, før jeg nesten klemte litt bæsj ut av Milli og heiv meg i bilen. Kl. 7 var jeg hos Sissel og Per. Da var det kommet to valper. Hanner begge to. Det som slo meg når jeg kom inn var “roen”. Ingen av de andre hundene ga lyd fra seg, enda de meget godt visste at jeg var der, det kom lav “feel good” musikk fra radioen og på kjøkkenet, som er i tilknytning til valperommet, der var det tent stearinlys. Så rolig, og nesten litt sakralt (i hvertfall oppe i mitt hode). Sissel vinket meg inn på valperommet før hun hjalp Ofelia ut med valp nummer 3, den (og gutta før den) kom med rompa først. Ofelia kikket på meg nesten som hun sa at “jaså, så der er du”. Helt rolig. Jeg satt stille som en mus på utsiden av valpekassen. Dette var da et mirakel å få være med på uansett om det ble en Tjorven eller ei! Etter at 3. mann var sjekket av matmor og vasket og stelt etter alle kunstens regler av sin egen mor, ja da kunne vi ta en pust i bakken, kaffe og en røyk. Sissel visste det var flere inni magen, og jeg kunne bare håpe, men la kjapt en slags “plan B” – den innebar at Milli fikk være enebarn (noe jeg tror hadde ryki ganske fort egentlig). Da vi gikk inn igjen masserte og godsnakket Sissel litt med Ofelia. Så var valp nummer 4 på vei ut. Da den kom ut, og Sissel snudde seg mot meg og sa at “der kom hun”, ja da vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive hva jeg følte – mest dekkende er vel egentlig ordet “utrolig” tror jeg. Tjorven kom til sist – jeg tror hun ventet på meg. Hun er så liten og så vakker!!

Tjorven – ca. 1 time gammel

Sjekk den brune fargen som allerede skinner litt gjennom og det hvite brystet. Lik sin far tror jeg.

En stolt mor med sine 4 små

 

En nesten like stolt menneskemamma med “sin” lille.

Jeg må bare si at jeg er full av beundring for hvordan Ofelia valpet og for hvordan Sissel stelte rundt Ofelia og hjalp til der hun skulle. Som før nevnt, så hvilte det en helt fantastisk ro over hele valpingen. Jeg tror til og med de andre hundene følte den litt andektige stemningen.

Jeg får liksom ikke takket nok til deg Sissel for at jeg fikk være med på absolutt hele prosessen med Tjorvens tilblivelse og fødsel. Akkurat nå føler jeg, som jeg følte med Milli, at vi er litt ment for hverandre vi.

Nå har jeg våknet to dager på rad kl. 6, i strålende humør og lys våken. Jeg tror det kalles forelsket. Jeg snakker masse med Milli om Tjorven, jeg innbiller meg liksom at hun forstår at hun har blitt storesøster. Det mangler i allefall ikke på informasjonsmengden

Jeg synes egentlig følgende også hører med til denne historien: Lenge før vi visste om Millis øyne, så husker jeg at jeg fortalte til Sissel at min neste hund, den skal hete  “Tjorven”, Sissel ble helt “bløt” og sa  “TJORVEN???? Da vil jeg være gudmor, for jeg hadde en hund som het Tjorven som jeg var så innmari glad i”. Så ble hun ikke bare gudmor, hun ble både jordmor og matmor.

Ha en strålende helg alle sammen – det skal jeg!

Så ymse:o)

Her går livet sin vante gang, i allefall stort sett. Jeg er fryktelig valpesyk, og tenker masse på om det kommer en liten Tjorven på Fjelldronningen i løpet av uka. Tør ikke slippe gleden løs før hun er født….

Ellers så begynner det å gå opp for meg at jeg har leddgikt (det har tatt sin tid). Jeg har ventet og ventet og ventet på at det skal gå over (ingen skal klage på manglende optimisme her i gården). De siste 14 dagene har vært ganske kjipe og jeg orker ikke snakke så mye om det, for da høres jeg ut som en sånn sippekjærring jeg aldri har likt. I dag har jeg vært innmari fin! Jeg finner ikke “gangen” i hva som gjør meg syk og hva som holder meg frisk, det virker helt tilfeldig egentlig. Det verste er heller ikke at det er vondt, men jeg er så utrolig trøtt og sliten. Jeg har aldri vært flink med håndarbeid, moter, mat, interiør eller noe særlig annet, men jeg har vært supersterk og flink til å bære og til å jobbe, nå svimer jeg omtrent av hvis meg så mye som ser på en kraftfòrsekk som skal flyttes på. Fryktelig frustrerende og fryktelig irriterende og jeg blir fryktelig sur.

Sånn, da er jeg i grunnen ferdig å ha kontakt med den indre sippekjærringa i meg for denne gang. Jeg skylder kanskje å si at Ola er helt fantastisk!! Snille mannen

I dag har jeg som sagt vært i knallform, og jeg gledet meg sånn, for Hanne og Bienna skulle komme. Vi har ikke gått tur siden i fjor, og jeg husker ikke om det var i desember eller enda lenger siden. Utrolig koselig å se de to igjen! Som Hanne skriver på sin blogg, så har de blitt så voksne nå de to jentene våre, at etter gjensynsgleden er over, ja da er de såre fornøyd med å rusle side om side. Her kommer noen bilder fra dagens tur.

Venninnene, så glade for å se hverandre igjen.

Og SÅ glad var Milli for å se Hanne igjen (Hanne prøvde bare å sette seg ned for å ta et bilde – den gang ei – Milli ville kose og vælva hele Hanne!)

En hoppende glad Bienna

Et dårlig “tannbilde”, men det MÅ med…

SÅ fornøyde da

….og så gikk de der da, sammen, de to voksne damene våre!

I dag gikk vi over jordet på utsiden her hjemme og opp i skogkanten, gjennom skogen og til Sandbekk. Jeg må få skryte av Hanne! Hun har, og har alltid hatt, et særdeles avslappet forhold til mine “off-road” –turer. De blir ofte lengre enn planlagt, for jeg har jo stedssans som en rosin. Hanne går på med dødsforakt, og i dag plumpa vi i vei en 100 meter eller noe, før skaren bar oss igjen. Skravla gikk ustanselig på oss, så det er utvilsomt god trening for lunger og kropp, det å prate og plumpe samtidig! Etterhvert kom vi ned på Sandbekkveien, og stoppet litt på Svelvikstranda i nydelig vårvær. Etterhvert ble Bienna opptatt med noe på stranda…..

En død svane. Det var ikke olje på den, men brystet var borte og det er vel nærliggende å anta at den var et offer for oljeutslippet i Østfold. Så trist og så sørgelig unødvendig!

Til tross for den døde svanen hadde vi fire en kjempefin tur i dag. Akkurat i det vi gikk oppover mot huset vårt, ja da skyet det over og blåste opp litt, og det ble surt og kaldt.

Tusen takk for turen dere to. Kom snart igjen! Det er så koselig å være sammen med dere!

Nå skal jeg bruke uken til å føle meg som en vordende far…. Går med telefonen klistret til kroppen, det kan jo skje at Tjorven har kommet til verden. Kryss fingre da, alle sammen!!!

Ha en fabelaktig uke!

Milli min, 3 store år i dag

Tenk at det er tre år siden du ble født Milli-mor! Tenk at det er tre år siden jeg ventet og ventet og ventet på telefonen fra Yvonne…. Det virker som om du alltid har vært her - det ville nemlig vært så utrolig meningsløst å være her uten deg….

Jeg ville ikke vært noe av deg foruten Milli! Den lille, svarte snuta som vekker meg om morgenen hvis jeg ikke har stått opp før kl. 0800, den glade Gårds-Milli som springer ute blandt sauene mens jeg tar morgenstellet, den Milli som enten blir med inn på kjøkkenet for å få en godbit før jeg drar på jobb, eller stopper ved jakka mi’ for å fortelle meg at hun vil være med på jobb. Den flinke Milli som er musestille på jobben og glad for den lille lufteturen vi tar etter lunsj. Den litt sære Milli som gjerne vil hjem fra jobb, men som helst ikke vil sette seg i bilen. Den forventningsfulle Milli som står med store øyne og ivrig kropp og venter på skogsturen når vi har kommet hjem.  Tigge-Milli som sitter foran Ola og stirrer ham i senk til tørrfisken er servert, Kose-Milli som gjerne vil opp på fanget for å ta seg en middagslur. Trene-Milli som ivrig vil gjøre meg til lags når vi går en kombinert tisse- og treningsrunde i hagen om kvelden. Natta-Milli som ligger i senga med ryggen til meg og ikke vil kose når hun er trøtt. Redde-Milli som dypt og inderlig hater støvsugeren, Forlova-Milli som ikke kan høre ordet “Nalle” før hun ustanselig løper mellom vinduet på kjøkkenet og utgangsdøra, Ganske lydige-Milli som egentlig satt pris på å få en litt strengere mamma, Bjeffe-Milli som bare MÅ sette ord på leken sin, Tålmodige-Milli som venter og venter og venter, uten en lyd, mens gjøremål på gården blir gjort, Snille-Milli som lar Rødpus klenge selvom hun ikke får tisset, Diplomatiske-Milli som går mellom andre dyr når hun merker at det kan bli ufred. Dette og tusen andre små nyanser av akkurat deg Milli, som bidrar til å gjøre livet mitt herlig komplett.

 

GRATULERER MED DAGEN JENTA MI’!!!!

(i dag blir det bittelittegranne rømmegrøt….;o)