En fantastisk dag!

ENDELIG våknet vi til sol!!!! Åh, det var så deilig. Det var jo meldt, men jeg har ikke helt våget å tro på det. Planen var klar. En tur til favorittstedet mitt her oppe – noe jeg har døpt til Millivann. Det er bratt opp fra den ene siden, men når vi kommer opp på fjellplatået, ja da er det bare fantastisk! Etter at jeg ble sjuk, så har jeg av og til bekymret meg for om jeg skal komme dit igjen…. I dårlige perioder blir kroppen helt vissen, og selvom hodet vil, så går det liksom ikke, det skjer gjerne hvis jeg har jobbet med mye kroppsarbeid hjemme og blitt skikkelig sliten. Jeg BLIR skikkelig sliten av å gå opp til Svenskeknippa (høyden før Millivann), og jeg var veldig spent på om jeg måtte snu. Men NEI DA!! Kroppen fungerte helt supert! Jeg ble så glad (den dårlige kondisjonen skal da ikke leddgikta ha skylda for, det går nok litt på tankens makt også tror jeg, for Ola påstår at vi aldri, noensinne har gått opp så fort før). Det var nesten så jeg felte en liten tåre på toppen der, dit skal jeg MASSE i sommer!!!

På vei opp fikk Ola øye på noe. Heldigvis hadde jeg Milli i flexiline og belte rundt livet (Tjorven gikk å snuste på strå og steiner og sulla med sitt).

Et fantastisk syn. Rypa som gjorde så godt hun kunne for å lokke oss vekk fra ungene sine.

Når jeg opplever sånt, har jeg følelsen av å få noen sekunders innblikk inn i en verden jeg ikke har noe med, og det gir meg en slags ærefrykt. Vi fikk tatt noen bilder, også overlot vi rypemor til seg selv (og ungene hennes).

JIPPI!!! Vi er oppe. Veien vi gikk fra kan skimtes bak Ola.

Vi hvilte litt på våre laurbær når vi var kommet opp, men så at vi hadde folk i hæla og stakk nedover mot Millivann.

Noen stakk fortere enn andre. Lille supergode Tjorven holdt koken.

…..men var flink til å ta seg en pust i bakken (og la inntrykkene fra sin første fjelltur sige inn).

Milli bader i Millivann. Lillesøster Tjorven står forskrekket igjen på bredden….

Jeg håper at Tjorven blir like glad i å bade som Milli er. Hun fikk en pangstart på fredag, da hun ivrig fulgte etter Milli ut i Vasetvann (innkallinga er ikke akkurat på plass enda…). Hun gikk på trynet uti, og karret seg forskrekket på land igjen (jeg må innrømme at jeg lo litt av henne da). Hun virker ikke skremt, bare litt opptatt av å ha fast grunn under potene. Jeg tror det er på tide å begynne å trene med henne, som jeg gjorde det med Milli (blæretang var favoritten hennes – den ble kastet lenger og lenger ut fra grunna).

Skal, skal ikke???? Skulle ikke i dag

Så var det på tide å sette kursen nedover igjen. Det var da den første tabben ble gjort…. Jeg skulle vise Ola en sti jeg hadde funnet ned fra fjellet, som gikk fra siden av fjellplatået og vi slapp å gå tilbake samme vei igjen….. For dem som kjenner meg, så kommer det knappast som noen bombe at jeg ikke fant den stien, men en helt annen sti. Vi ble enige om å følge den ned til veien, og så gå veien tilbake til bilen. For dem som har sett på nyhetene i det siste kommer det knappast som noen bombe at det begynte å bli vått – UHYRE vått på vei nedover. Tjorven turte jeg ikke å bære, for det var rett og slett for bratt og vått og enten litt glatt eller veldig myrete. Skinkeosten ble flittig  brukt (som en slags hundens svar på Kvikklunsj), og vi var nesten nede ved veien da jeg oppdaget kardinaltabben. Mobilen hadde ligget i samme lomme som den hyppig brukte Skinkeosten, og den var borte. Ikke at den er så dyr og fin, men ergelig er det å miste den, enda verre å miste alle numre og sperre den og alt det medfører. Jeg sa til Ola at vi enten kunne blåse i den, evt. kunne jeg gå å se etter den. Ola gikk, han påsto at skulle jeg gå selv, da måtte han fly på fjellet i 14 dager for å se etter meg om jeg gikk tilbake, så han gikk. Miraklenes tid er enda ikke forbi, HAN FANT DEN!!! Et enda større mirakel var at den hadde landet på den eneste tørre plassen i kilometers omkrets. Snakk om flaks og snakk om fornøyd meg.

Både Milli og Tjorven var slitne når vi kom hjem. Tjorven har aldri vært så villig til å sette seg i bilen, og hun har sovet noen timer nå. Det samme har Milli, men nå er de i ferd med å “krangle” om en vedkubbe her ute.

For meg var dette en liten “seier” – jeg trenger ikke engste meg mer for ikke å komme til mitt “jordbærsted” her på Vaset. Ola var nok litt lettet han også tror jeg – er kjerringa fornøyd blir livet så mye enklere for han også.

I morgen skal vi hjem, har ikke lyst, vil være her i ukesvis nå (og bare gå til Millivann).

Fortsatt god pinse til alle sammen!

Vi er på pinsetur :o))))

Jeg hadde gledet meg vanvittig til tur på hytta i pinsen! Stor ble derfor forskrekkelsen når det kom telefon om søye med brukket ben. Hjem fra jobb, ut på beite, sjekke sau, som ikke hadde brukket benet, men som hadde akutt jurbetennelse. Stakkars, stakkars sau. Det er IKKE godt. Hun måtte hjem sammen med trillingene sine, dyrlege ble kontaktet og medisiner ble foreskrevet og gitt. Jeg begynte å revurdere hele turen. Kan jo ikke dra fra sjuke dyr! Etter at hun ble adskillig piggere, og i samråd med dyrlege og avløser reiste jeg allikevel. Det er så godt å komme seg bort litt!

Vi skulle først til vakre Bergheim! Regnet gjorde det hele tiden, det var bare et spørsmål om hvor mye som kom ned til enhver tid. Nallemann var litt grinete på akkurat det, og knurra til Tjorven. Nøve og jeg ble så forskrekket at vi stort sett sto midt på plenen (så det ikke skulle bli trangt for dem) og holdt dem under oppsyn, avbrutt av et oppdrag som meisebarnevern (jeg lover dere, Nøve har reaksjonsevne som en leopard!!!). Det ble vått, så etter en stund dro jeg oppover mot Valdres

Han er nok værsjuk den godeste Nalle – men kjip på å dele det er han IKKE!!!!

Tjorven har av og til blitt litt uvel i bilen, så jeg har vel sett like mye bakover som forover de 30 milene jeg kjørte i går (akkurat som om det hjelper….). Det gikk aldeles strålende i går. Hun fikk ikke mat etter frokosten bortsett fra at hun tok oppvaska for stefar Nalle (grundig oppvaskhjelp han skaffet seg der gitt).

Før vi får gjerda skikkelig på hytta, har jeg funnet ut at jeg må få stengt jentene mine inne på en eller annen måte. Det endte med at jeg kjøpte en haug med sånne grønne grinder. Når jeg regna på det så hadde jeg faktisk bortimot 32 meter av dem…… Regnet hadde lettet, så det var bare å skride til verket…. Nesten oppspist av mygg og med to henrykte hjelpere (riktignok sto de mest for underholdning til arbeidet), ble jeg etterhvert ferdig. Det er så vaklevorent at jeg er redd det skal regne ned (takker min skaper for at det ikke er et vindpust), men miraklenes tid er enda ikke forbi – det står enda!!!!!! Jentene kan løpe og jeg kan slappe av. Tjorven er der hvor Milli er og Milli hater alt som bråker og er ustøtt, så gjerdet holder hun seg unna (ikke at det bråker så fælt der det står, men det kan bli litt leven hvis hun river det ned). Rundt hytta ser det nå litt ut som en sigøynerleir (siden 32 meter ikke var nok, har paller og leca også blitt brukt).

En bitteliten del av mitt mesterverk (det måtte et par glass beroligende rødvin til – særlig når hele lengden bare faller til bakken for 15. gang på like mange sekunder).

Jeg hadde fundert litt på hvordan jeg skulle løse ting her om natten. Milli veksler alltid på mellom å ligge i stua og på soverommet (les: sofaen og senga). Siden Tjorven ikke er 100% stuerein enda (men jeg sverger – hun er 80%), så vil jeg gjerne ha kontroll på henne. Hun havna på soverommet (les: senga – den er så høy at hun tør ikke hoppe ned), da slapp jeg å sperre Milli ute. Gjett om Tjorven var lykkelig. Ved siden av meg i senga, på ryggen og med et vell av knirkelyder natten gjennom (veldig koselige lyder, ikke som irriterende menneskesnorkelyder). Milli kom som hun pleier – litt hos meg og litt i sofaen. Perfekt!!! Senga er akkurat stor nok til oss tre jentene! Tjorven hadde det så fint at hun ikke hadde noe lyst til å stå opp i dag tidlig. Men vi må jo ut på do! Det ble gjort, og hun fortet seg inn igjen, mens Milli desperat forsøkte å innby til lek. Ikke Tjorven nei, her skal det soves og slappes av og knirkes! Tjorven er den mest unike valpen jeg har hatt tror jeg. Hun er så gammelmodig på en måte, samtidig som hun er så utrolig goooood! Hun minner meg veldig om halvbror Frost. Snuser litt på noen strå og holder på med sitt. For all del, er hun i humør til det, ja da får Milli kjørt seg. Milli løper gjerne rundt med en leke i munnen og forsøker å få Tjorven til å løpe etter. Tjorven er ikke helt sikker på hva hun løper etter. Hun er et supert rugbytalent, for hun “takler” i alle kroppsdeler. Milli har da sin fulle hyre med å få Lille-barracuda til å slippe den aktuelle kroppsdelen UTEN  at hun samtidig mister leken hun har i munnen. Det er litt av et skue.

Milli, med Tjorven hakk i hæl….. (legg forøvrig merke til “gjerdet”…… det STÅR!!!)

I dag har det regnet hele tiden! En grå vegg av regn. Jeg føler at sofaen med pleddet har fangarmer og jeg klarer ikke frigjøre meg. Gamlemor (Tjorven) føler det samme med gulvteppet. Stakkars Milli forsøker til stadighet å få oss ut av denne komatiske tilstanden, foreløpig uten å lykkes. Hun kommer inn med leker og får narra med seg Tjorven ut, Tjorven kommer inn med leken og legger seg ned med den, sånn har nå dagen gått….

I morgen er det meldt litt lettere vær, og godt er det! To sånne kjededager begynner å tære på meg også. Akkurat nå sitter Milli og titter ut av vinduet, hun er IKKE værsjuk…. (dessverre – hun trengte jo ikke lengte etter turer i øsepøseregn….).

Nå kommer snart Ola oppover, da veit jeg om ei som blir glad. Milli forguder ham! To blir glade forresten, for det Milli føler og gjør, ja det føler og gjør lille Tjorven også.

Skal jeg hoppe i regndressen eller skal jeg ikke??? Bruker nok noen timer på å vurdere tror jeg.

Hei og hopp fra fjellrevene

Så utrolig godt vi har det:o)

Siden sist har Tjorven vært med alene på jobb i to dager. Det har gått over all forventning. Ikke en lyd, og ikke et uhell. Hun oppfører seg som et prakteksemplar. Onsdag var Milli også med igjen, og DA kokte det neste over av lykke for lille-tøtta – storesøster var “back again” liksom. Men det gikk kjempefint, og alle som er innom skal jo selvfølgelig beundre og kose. Ikke rart spør du meg. Det beste er at alle jeg jobber med skryter av at det går an å ha med to så flinke og stille hunder. Skulle ikke tro det var noen der i det hele tatt. Enda går jeg ut og handler lunsj, og sitter på spiserommet med de andre og spiser den (vel bestikkes jentene med litt griseører og sånt, men litt må jeg vel tilby for så flott oppførsel vel?!).

Milli begynner virkelig å like rollen som storesøster. I dag har vi hatt fri, og Milli synes vi skal opp kl. 0700. Da setter hun snuten sin borti nesa mi, stiller seg så opp og nistirrer på Tjorven som ligger i senga si’. Dette medfører selvfølgelig en heftig og begeistret Tjorven, som (også) forsøker å få liv i meg i form av intens biting og krafsing på høyre skulder. Så altså – opp og stå……, ut å tisse, bæsje og snuse litt, før Milli la seg godt til rette i stua, og Tjorven-korven og jeg gikk opp for å legge oss litt. Det går helt strålende, den unge damen ELSKER jo senga si’ (så mye at jeg må sette opp en grind i trappa så hun ikke skal få sneket seg opp ).

Etter at vi hadde slappet av en times tid var det opp “på ordentlig”. Milli inviterte kjapt med seg Tjorven ut på verandaen for litt lek og moro.

Lille Tjorven-Kjempeskummel

Lekesauen fra svigermor Nøve er KJEMPEPOPULÆR!!!!

Der holdt de vel på et par timer, avbrutt av stadige turer inn for å sjekke at vi tross alt holdt oss pent på plass og noen små tisseturer ut.

Ola og  jeg måtte sjekke et gjerde og flytte noen sauer i dag, og jeg tok sjansen på å la “Twisted Sisters” være alene hjemme noen timer, minstemor var i allefall trøtt og god da vi dro. Det tok litt lenger tid enn jeg hadde trodd, og jeg var spent på hva som skulle møte meg når jeg kom hjem. Huset sto, interiøret var i samme stand som da vi dro, lille Tjorven satt ved døra og ville ut, mens Store-Milli lå og sov sin søteste søvn. Bare idyll med andre ord.

I dag gikk jeg først en time med Milli, så en med Tjorven. Det var gøy og nyttig! Før har jeg bare gått kortere turer med henne alene, men nå så jeg tydelig hvordan hun søkte mot meg når jeg slapp henne løs i skogen. Veldig gøy. Også veldig gøy å se at hun fort ble trygg nok til å utforske nye ting etter å ha fått litt go’bit når hun oppsøker meg.

Oi, kan det være noe skummelt eller gøy eller mat der borte mon tro????

Gøy på tur!!!! Fornøyd jeg.

Etter Tjorven og jeg kom hjem har det blitt mye lek og lite søvn på de to søstrene. Tjorven speiler absolutt alt Milli gjør. Hvilket betyr at det er helt stille inne, men litt lyd når de leker ute. Det aller, aller skumleste Tjorven vet er når Milli bjeffer for å varsle noe. Da må hun bjeffe litt hun også. Det er viktig å være solidarisk med storesøstera si’.

Tjorven har ikke så mye respekt for Ludo lenger, og han har hittil forstått at hun er en liten valp, og ikke tatt så hardt i som han gjerne gjør når Milli går litt over streken. I sta’ synes han imidlertid at nok var nok. Hun ga seg ikke, og han ga henne en skikkelig “vinge”. En velfortjent en! Da var Milli så god. Tjorven hadde tatt fornuften fangen og fjernet seg noen meter fra Ludo, Milli sprang mellom dem, gikk bort og sjekket Tjorven (evt. irettesatte henne – aner ikke), og la seg pal mellom de to til ett eller annet fanget interessen til en av de tre, og situasjonen var glemt. Veldig spesielt og veldig moro å se. Diplomaten i Milli vil ikke ha noe bråk mellom flokkmedlemmene sine her i gården nei.

Herlig med fri helt til mandag. I morgen skal hundene også gås med, evt. aktiviseres hver for seg. Det tror jeg er litt nyttig, for de henger sammen som erteris når de har anledning.

Det blir ikke bedre enn disse to– ikke for meg

Sjekk forresten potestørrelsene på bildet over. Tjorven ligger jo nærmere kameraet, men hun har snart grovere poter enn Dronninga sjøl.

Hei og  hopp så lenge

Litt om oss (igjen)…

Etterhvert begynner vi å få på plass små rutiner som gjør at hverdagen sklir litt lettere. Det ER forskjell på å ha èn og to hunder, og det var jeg veldig forberedt på. Begge to må sitte pent foran døra før vi går ut, og ingen får gå ut før jeg har sagt at det er greit. Når vi har kommet så langt, ja da må Tjorven bæres ned trappa (noe hun synes er helt fortreffelig), før vi, i et virvar av bånd og bein og kroppsdeler har kommet oss de 5 meterene ut på veien…….. Nå har jeg fått et kortere bånd til Tjorven enn det lange jeg hadde, noe som har lettet turene våre betraktelig. Ingen av dem får ta initiativ til lek i bånd, da det sørger for at vi igjen er et kaos av bånd, bein og kroppsdeler. Dette fungerer helt til jeg kjenner jeg blir helt bløt av den lille tøtta som går så fint med pinnen sin i munnen, eller at jeg ser at Milli ertekrok irriterer livet av Tjorven svinsende foran med en pinne. Kom akkurat inn fra tur nå, og har innført nulltoleranse for begge to.

De første dagene lot jeg dem leke inne, for jeg synes det var så koselig at de lekte. Det er det også slutt på. Skal de leke, får de leke på verandaen eller når vi er på jordene. Tror det sparer oss for mye herjing etterhvert, og det er også et godt råd jeg har fått av Sissel.

Jentene i lek.

Tjorven er mer makelig anlagt enn Milli var på den alderen. Tjorven vil gjerne gå å legge seg i senga si’ et par ganger om dagen. Siden den er i annen etasje, og hun ikke får gå i trappa, ja da synes jeg hun kan ligge nede sammen med oss. Jeg har ved et par anledninger nå funnet henne på toppen av trappa, i et forsøk på å snike seg til sengs…..

Det er jo godt da, at den mer makelige av dem er valpen. Det ville vært slitsomt om det kom en kjempeleken valp og vi hadde en makelig anlagt voksen fra før. Jeg ser at Milli trives bedre og bedre med dette, og hun er uendelig tålmodig. Jeg hadde ventet at hun skulle forsvare ballen sin, men neida, hun synes det er rågøy at noen vil løpe etter henne…. Endelig – for ingen andre gidder.

Når Milli var på Tjorvens alder, da beit hun i båndet og røsket og rev. Tjorven tar båndet pent i munnen og liker å bære på det. Jeg husker at Berit fortalte det samme om tante Ville, bare bære, ikke herje

Tjorven sover godt hele natta, og jeg må løpe ut med henne så fort vi står opp, ellers går det reint gæli. Tisse ute funker når jeg ikke “skal bare” først….. Har brent meg et par ganger der nå. Hun får ikke komme opp i senga, men ligger 20 cm. under min seng. Det ser ut til å passe henne aldeles fortreffelig det også. Jeg er rimelig sikker på at Dronning Milli vil regjere sengeriket aldeles alene. Tjorven har noen herlige sovelyder, små, små “knirk” liksom.

Jeg synes dette er så moro, og jeg synes jeg har to praktfulle prinsesser. Tjorven er så go’. Hun rulter rundt og er blid hele tiden, og gjør så godt hun kan liksom. Vi trener 5 minutter lydighet hver dag, det går “så der”, men hun er jo bare en liten baby enda. Milli får også sine 5 minutter, og det synes hun er gøy.

Jeg kjenner at jeg ikke har så god tid til å ta meg av dem hver for seg de dagene jeg jobber, det sliter litt i samvittigheten min, men sånn får det nesten bare være. Da er Tjorven med på Millis tur, også prøver jeg å få til de 5 min. med lydighet på hver, og en ekstra liten trening- eller kosestund med Milli. Det er vel sånt som går seg til.

Tjorven har blitt bedre til  kjøre bil uten Milli. I dag gråt hun bare til bunnen av bakken her. Flott synes jeg. I morgen tenkte jeg at hun og jeg skal på jobb for første gang uten Milli. Gruer meg til å se Millis fjes i vinduet når vi drar, men hun synes nok det blir godt med litt alene-tid også.

 

I dag har jeg filmet dem på jordet her ute. De storkoser seg når de får løpe der.

Dette var litt fra oss. Ha en strålende uke

Jada, jada, jada……;o)

En liten filmsnutt av Tjorve-lorva! Alle som ser den forstår sannsynligvis hvorfor jeg ikke er noe glad i å filme. Jeg glemmer liksom at jeg har kameraet i hånden……. Kanskje, og jeg presiserer kanskje, kommer jeg sterkere tilbake

Men vakker det er både hun og storesøster

En kjapp, liten oppdatering fra oss:o)

Livet som tohundsmor er perfekt – dette er helt fantastisk gøy – for jeg har to helt fantastiske lappejenter. Det er lett å sammenligne dem, selvom jeg ikke er helt sikker på hvorfor jeg gjør det… Jeg ser akkurat den samme “roen” i dem begge. Noe som ikke betyr at de ikke er lekne eller fulle av futt og fart, men det er ikke stress i dem, og det synes jeg er godt! Der Milli var (og tildels er) skeptisk, er Tjorven helt motsatt og veldig trygg. Dette kan være plutselige, høye lyder, store gjenstander som ikke står der de alltid har stått, biler og annen trafikk. Milli som valp var (og er) veldig, veldig sosial, MÅTTE hilse på alt og alle. Sauene var like velkomne i hennes øyne som hunder og mennesker. Hun hadde ikke før kommet inn fjøsdøra før hun kom seg inn i en binge og forsøkte å leke og drikke melk…. Mot andre mennesker er Tjorven egentlig litt likegyldig, for det er jo så mye annet som må undersøkes, andre hunder har vi ikke møtt så mye enda og sauene er bittelitt skumle, men ikke skumlere enn at de er litt spennende også. I dag var vi oppe på jordet hos sauene som går hjemme. De enser ikke Milli, men de ble fryktelig nysgjerrige på Tjorven. Tjorven synes det var tryggest mellom føttene til mor (og det hadde hun nok rett i). Da kom Trixie, den absolutte favoritten min på hele gården! Hun snuste fint på Tjorven, før hun dultet så forsiktig, så forsiktig til henne med mulen, som om hun sa “det er greit at du er her, men ikke prøv deg på noe – jeg ser at du er et lite barn enda, så du er unnskyldt”.

Vi har vært på jobb i går og i dag, og det har gått over all forventning. Tjorven er stille som en mus og leker med alle de gamle lekene til Milli. Milli synes det er ganske kjedelig å være barnevakt på jobb hver dag, men en dag til neste uke, så må Tjorven klare seg uten storesøster. Vi er ute og øvekjører, og det går greit så lenge Milli er med. Uten Milli går alarmen bak i buret. Hun høres fryktelig trist ut, lange uuuuuuuuuuuuuuul kommer ut av den lille kroppen. Jeg fortsetter bare med mitt, så det går bedre og bedre.

Jeg har ridd høyt på medgangsbølgen “ingen uhell inne”. Hovmod står for fall, og i takt med at vi begynte å jobbe, så kommer uhellene som perler på en snor. Når jeg ikke er på “alerten” konstant, ja da går det litt galt. Jeg må ta meg selv i nakken, for Tjorven er faktisk ikke bedre til å tisse ute enn jeg er til å lufte henne. Så altså, fy på meg!!!

I dag har Tjorven for første gang vært med på Millis tur. Hun går mye løs, og Milli springer mye etter ballen sin. Lille Lorv forsøker så godt hun kan å følge med, men må gi opp for storesøsters fart og spenst. Det er bra, for da finner hun ut at det er godt å ta en hvil innimellom. Etterhvert tok vi bånd på og ruslet langs en skogsvei en stund. Milli i bånd og Tjorven gående løs med båndet etter seg. Jeg var spent på om hun skulle bli veldig sliten, men hun ble ikke mer sliten enn at hun hadde overskudd til å plukke med seg både løv og kongler på sin vei. Hun var god og trøtt når vi kom hjem, men nå er hun jammen i full fart igjen.

Milli er en fantastisk storesøster. Hun lar lillesøster regjere nesten alt, utenom tørrfisken! DER går grensen! Etter en samtale med Sissel i dag, så er det bare sånn det skal være, og Milli er en flott storesøster og rollemodell så lenge Tjorven er så liten. Dette varer en stund, helt til Milli synes hun har brukt opp valpetiden, og setter henne skikkelig på plass.

For de som savner bilder i dette innlegget, så kan jeg fortelle at vi har et relativt omfattende turutstyr med oss om dagen, ball, ballkaster, skinkeost på tube (takk for tipset Hilde), en tom bærepose som etterhvert fylles med gress til kopplamma. I tillegg til to søtnoser som ikke alltid har styr på masjeringa si’ (med påfølgende vikling av bånd og kroppsdeler), ja da ble det litt mye med et kamera i tillegg.

Nå skal vi ta kvelden hvert øyeblikk. Tjorven er så fornøyd med den nye senga si’ med teppet fra Fjelldronningen i. Hun går og legger seg der før jeg setter grinda foran, og koser seg med at det er kvelden, storesøster Milli-mor er nok veldig glad for at hun fortsatt regjerer i dobbeltsenga alene med meg tror jeg.

Vi hør’s. Hilsen trekløveret på Glenne