Litt om oss igjen:o)

Her går ting sin vante gang. Ingen store begivenheter. Vi har så vidt begynt med bedekkingen. I den forbindelse har vi leid oss en ny vær, en suffolkblanding med svart hode og svarte ben. Jeg er veldig, veldig spent på lammingen til neste år. Håper det kommer mange små Sirkeliner og Marikker!!!

Væren “Anstein” (oppkalt etter bonden vi leier ham av).

Anstein er en rolig og sindig fyr, han bedekket den første søya i går, og han tror vel han har kommet til Paradis. Fra en værbinge i Fon, til bare mer eller mindre villige damer på Tjøme. Jeg var nede og sjekket tidligere i dag, og da sto han jammen med et par, tre flørtende damer rundt seg. Han så litt sliten ut, så han har nok vært på frierføtter fra tidlig morgen tror jeg

Milli-mor later til å komme seg ut av sitt falske svangerskap. Sakte, men sikkert synes jeg at hun blir i bedre humør. Nå har jeg dessuten fått tips fra Yvonne om en type homøpatmedisin som skal virke mot sånt, så da håper vi det bedrer seg over tid. Hun har det ikke godt når hun er så nedstemt stakkars. Hun er ikke akkurat sitt gamle, glade jeg enda, men det er lys i tunnellen tror jeg.

Milli har blitt så forferdelig voksen….. Nå fyller hun jo 4 år i mars, så det skulle vel skje, men jeg tror jeg har litt vanskelig for å innse det. I går vekket Tjorven meg og måtte ut. Milli ble aller nådigst med ned i første etasje før hun stakk seg bort, jeg ropte og lette og fant henne til slutt i go’stolen “hennes”, med et blikk som sa at “jeg skal IKKE ut så tidlig på morgenen, GLEM DET!!!”. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet og la henne ligge og kose seg.

Tjorven er i spøkelsesalderen, men det varierer veldig hva som er skummelt. Hun er aldeles bedårende myk og hengiven. Hun er dessuten blitt ganske flink på “på plass”, “bli”, “stå”, “dekk” og “kom”. Det siste gjelder bare når det ikke er noe som frister i nærheten. Jeg har hatt hund i noe sånt som 30 år, men har aldri opplevd maken til sporing, og finner hun et spor som lokker, ja da er hun borte. Gjennom sauenettingen i full fart etter det hun jakter/sporer på. Hun kommer tilbake etter ca. 10 minutter, og jeg er ikke så veldig redd, men de 10 minuttene virker på en måte som 20….. Det er et lite stykke til vei og andre folk fra jordene våre, men hun kan i teorien komme seg ut på veien… Allikevel velger jeg å satse på at det går bra, for jenta må få mulighet til å løpe litt løs også, og det har ikke vært mer enn to ganger hun har blitt borte. Lille, rare, myke, tøffe Tjorven-dokka mi’. Når Milli var på Tjorvens alder, begynte hun å vise at hun ikke ville være med på jobben, det er så snodig å se at nå gjør Tjorven akkurat det samme. Etter tisse- og bæsjerunden på morgenen, går hun opp trappa til annen etasje, som for å si at “jeg klarer meg fint her jeg”. Nå har jeg dem av og til med på jobb begge to, noen ganger er Milli alene hjemme og i forrige uke var Tjorven alene. Det gikk kjempefint! Det er jo bare en fire timer eller no’ fordi Ola stort sett kommer hjem før kl. 12.

Det er litt spennende synes jeg, å se hvordan de to jentene mine, som kommer fra hvert sitt flotte oppdrett, etterhvert begynner å ha de samme vanene og væremåtene i kraft av hjemmet vi gir dem her, og at de blir mer og mer like fordi hverdagene deres er som de er. Jeg er så forferdelig glad i dem begge to, og det er fantastiske små lappejenter jeg har. Av og til (faktisk ganske ofte) får jeg en varm klump i magen når jeg sitter og betrakter dem. Ikke rart det vel????

Dronninga og Prinsessa av Glenne

Det var ørlite grann om oss, ønsker alle en fin søndag og en fin uke!

Èn Rödmossing og tre Fjelldronninger møttes:o)

Vi har vært så heldige å ha både Leo og Frost på besøk flere ganger før. Leo er jo kullbroren til Tjorven, og Frost er Nalle- og Ofeliasønn, så det gjør ham altså til halvbroren deres. I går skulle Frost og Leo møtes for første gang. Milli er selvfølgelig også med på dette, men har blitt så fryktelig, fryktelig voksen….. Frost er like blid som alltid, mens Milli bare MÅTTE informere Leo om at hvis han så mye som krummet et strå av Tjorvens pels – ja DA altså (noe Leo så ut til å ta med stoisk ro).

Jeg lar stort sett bildene tale for seg her, (men når jeg så gjennom dem, la jeg merke til at den godeste Leo jammen har et bredt uttrykksregister (for å si det mildt…..)

Vi måtte være på jordet nede ved gården, for det går sau på jordene oppe i skogen. Vi har for en stund siden gravd ned noen få høner her, need I say more???

At Tjorven var hoppende glad for å treffe bror Leo igjen, det er ingen overdrivelse!

Tre glade Fjelldronninger, Frost, Leo og Tjorven.

Tjorven, Frost og Leo i fullt firsprang, for dem som lurer på hvor Milli er….

….hos Kristin for å få kos. Milli er da slett ikke så barnslig (eller???)

Det nye drikkekaret til sauene ble sjekket nøye ut

Leo og Tjorven MÅ leke. Hele tiden!

Pass deg du brorsan, jeg kan være kjempeskummel altså

Oi da Leo, skremte hun deg?

Best å ta beina fatt…..

….. og Milli er fortsatt hos Kristin, og har lagt ser riktig så godt til rette for masse mere kos

De to halvbrødrene i lek mens Tjorven lurer på hva hun skal gjøre for å få full oppmerksomhet

… løsningen er: hønsevinge (stønn!!!) i munnen

Tre flotte hunder!

Frost tar en ørliten pause

Tjorven og Leo (igjen)

….og igjen

Veldig moro å se to av Tjorvens brødre her hos oss. Leo og Tjorven kjente hverandre umiddelbart igjen, Frost er jo bli’ som ei lerke, og Milli har altså blitt litt av en “tante Sofie”. For å få litt fart i Milli-mor, så tok jeg til slutt ut ballen hennes – DA blir det springing da, og Håvard (pappa’n til Leo), var litt av en ballkaster. Himmel – han kasta jo like langt med vanlig “fastmontert” arm, som jeg gjør med plastkastearmen Milli fikk av Bienna til bursdagen sin en gang….

Det var veldig koselig, men jeg trives bedre når vi er oppe i skogen. Hundene tror jeg ikke bryr seg døyten om hvor vi er – de storkoste seg tror jeg, både med hverandre og med “lekkerheter” de fant rundt omkring.

Milli og Tjorven var slitne og fornøyde etter lekebesøk i går. Gleder meg til vi gjentar dette!

 

Ha en fin uke

Ferien er definitivt over

…..og hverdagen har kommet vel i gang igjen. Forrige søndag satt jeg og lurte fælt på hvordan i all verden jeg skulle klare å begynne og jobbe igjen, men det er rart med det – det er liksom greit å komme litt i gjenge igjen også.

Helgen som gikk hadde vi planlagt å få gjort en hel masse med sauene, skille dyr, ta søyer ned til klipping, veie, klippe litt møkkete romper på dem som trengte det. Været var meldt aldeles strålende, men da tåka lå tjukk som graut på lørdag, og lufta i tillegg var tett av fukt, ja da la vi alle planer på is, og venter til klipper’n melder sin ankomst. Litt fikk vi gjort da, vi klippet noen møkkete romper.

Her er ei lita jente flere av dere har hilst på. Lille Sanne fikk stusset seg litt bak

Vi har begynt å fòre lamma med kraftfòr for å få dem opp i vekt. Sanne er en sann gourmet, og lar seg ikke kue fordi om hun er liten. Hun finner alltid en plass i kraftfòrautomaten, og det gikk hardt utover magen hennes stakkar. Vi måtte drøye den fòringa i et par dager, og nå har magen hennes festet seg igjen. Hun blir nok en liten maskot på Glenne denne jenta her (og hun har en “tante” i Stavanger som ikke er lei seg for det tror jeg, eller hva Berit?)

Mariken var jo her under lamminga, og jammen kom tidenes kuleste lam til verden. Hun heter selvfølgelig “Mariken” og har blitt kjempestor!!!! Dette bildet er til deg Mariken

Sjørøverjenta Mariken!

Milli og Tjorven synes nok det er passe tregt å begynne og jobbe igjen tror jeg. Myyyyyyyyyye morsommere når alle er hjemme og de kan være mere ute. Milli har vært superlaber siden løpetiden forresten. Skikkelig lat, tiltaksløs og deppa. Forrige fredag tok jeg henne til dyrlegen, og vi ble enige om å sjekke ut stoffskiftet hennes, for i tillegg til at hun er laber og daff oppdaget dyrlegen at hun har veldig lav puls. Milli var superflink. Dyrlegen barberte og tok blodprøve mens jenta satt helt strunk på bordet uten en lyd og uten en bevegelse. Helt rolig (og med den lave pulsen). Stoffskiftet fikk vi svar på i dag. Det er helt i orden. Det er mest trolig at hun er i ferd med å ruge på noen imaginære valper, og at hormonene herjer i den lille kroppen….. Den lave pulsen tyder trolig bare på at hun er i god form, og DET er jo bra (men egentlig ikke rart, for hun er ram til å løpe, selvom det er blitt litt mindre i det siste). Fikk råd om å prøve et DAB halsbånd (eller no’). Hadde ett liggende som jeg satt på henne. FOR EN STANK!!! En sånn falsk blomsterduft fylte først hele soverommet mitt i natt, så hele kontoret (eller egentlig resepsjonen). Ikke moro at det lukter bordell av oss lang vei, særlig ikke på jobben, så båndet heiv jeg i søpla. Det må jo finnes noe som ikke lukter sånn?! I går, før jeg satt det på, syntes jeg forresten at det begynte å glimte litt til i øyet på henne igjen, og at jeg så bittelitt av den glade, gode jenta mi’, så vi satser på at dette går seg til!

Hva har de fått øye på tro?

Ikke rart kanskje at de fleste jeg møter spør om jeg har en Schäfervalp?

Ellers er det fint lite nytt å melde herfra. Dagen går sin gang, høsten melder så definitivt sin ankomst og vi har mange gjøremål på lista vår (gjøremål som stadig blir utsatt…..). Uansett var dette en bitteliten oppdatering fra oss på Glenne.

Ha en fin uke!!!

Så nærmer det seg slutten…..

…i allefall oppholdet vårt i Valdres. Siden siste jeg blogget har vi jo vært på Solbu, sammen med Hilde og hundene, Nøve og Nalle og Camilla, Dimma og Glenna. Det var innmari koselig. Milli var ikke med denne gangen. Hun var akkurat ferdig med løpetiden sin, så jeg lot henne være med Ola og Bjørn på fisketur i steden. Hun hadde nok fortsatt luktet snadder for Nalle-mann.De var på lang tur på lørdag, og Milli hadde storkost seg der hun løp rundt vannet mellom Bjørn og Ola, fikk gå løs hele tiden og var helgens ubestridte dronning.

Vi hadde det så fint på hytta til Hilde. Tjorven oppførte seg eksemplarisk og vi menneskene pratet og lo og koste oss. Det er noe ved Solbu som er så innmari “hjemme”. Deilig. Har helt fototørke om dagen, men tok jo noen bilder mens vi var der.

Glenna (Pluggen) har tydeligvis sjarmert Hilde i senk. Bare se på blikkene på dem begge

Lille Snusmumrikk går et lite spor

Både Nøve, Camilla og Hilde har blogget om Solbu, så det er ikke så mye mer å tilføye synes jeg. Men det er så koooooooooooooooooooooooselig!!!!

Ellers har vi jo storkost oss på hytta. Ola har bygd skigard (et løfte han ga meg når vi kjøpte hytta). Tjorven har vist seg som tidenes utbryter, så tynn som hun er enda er det lett å finne et sted å smyge seg ut. Milli er helt gal på en rev som lusker rundt her, så hun har hatt noen turer på egenhånd dessverre. Det er nok historie nå, for hun er definitivt ikke så tynn at hun kan smyge seg ut noe som helst sted.

Fine skigarden. Flinke Ola

Han har jobbet og jeg og jentene har gått tur. Milli har tidvis blitt en skikkelig slapphund. I forgårs måtte jeg dra henne opp en bratt, bratt fjellside mens jeg gikk med motvind i sikkert kuling styrke. Ikke gøy.

I går gikk vi på et nytt sted. Da storkoste hun seg. Før jeg reiste sa jeg til Ola at jeg ikke gadd å ta med lommeboka. Liker ikke å la den ligge i bilen og liker ikke å ta den med på tur. Kjørte blid og glad langt oppi fjellheimen her, gikk en flott tur og satt meg i bilen for å kjøre hjem til hytta. Hva skjer? Jeg blir utrolig nok stoppet. Jeg har aldri opplevd maken til uflaks. De sjekket jegere og førerkort….. Veldig hell i uhell så kom det noen andre som hadde no’ rart med en eller annen tillatelse og blå oblater på bilen, så etter å ha ringt og sjekket at jeg faktisk hadde lappen, så slapp jeg bot og fikk kjøre, de hadde nok noe mere spennende på gang med jegerne enn med meg. Var ikke så høy i hatten, og formelig hørte hvor smørblid og medgjørlig (rett ord er vel skikkelig smiskete) jeg var. Æsj! Det gikk nå en gang bra da – og var kanskje verdt sine 1500 kroner?!

Nå som jakta har begynt, synes jeg at fjellet brått ble fullt av folk og hunder. Det er ikke så sjarmerende, all den tid jeg liker å gå der det ikke er noe(n) som helst. Jeg begynner også å tenke fælt på sauene hjemme og tenker at det er lurt at vi snart reiser hjem. Vi har planlagt mandag.

Jeg må forresten bare få rose Tjøme Dyreklinikk. Vi fikk melding om at en av søyene var skikkelig dårlig. Vi fikk en til å hente henne og sette henne inn i fjøset hjemme. Jeg ringte dyrlegen og lurte på om hun kunne ta seg en tur opp til oss. Hun skulle dra og ta en vurdering. Det resulterte dessverre i avliving, men det skjedde under kontrollerte forhold av veterinær og det er så uendelig mye verdt at de stiller opp for oss! Alltid.

Deilig at jeg vasket hytta skikkelig i dag, da er det lett å fare over med en harelabb når vi skal reise. Jeg kjenner at ferien har gjort utrolig godt. Vi er litt rare, legger oss før kl. 22 stort sett og er oppe før kl. 0800 (nå skal det sies at jeg hver dag går og legger meg igjen og leser på senga, Milli og Tjorven har fått gjort fra seg, og roer seg fint inne igjen). En annen ting jeg får gjort her oppe er å lese. Jeg har aldri ro i rompa til det hjemme, men her har jeg slukt bøker. Godt, godt, godt

Ha en fortreffelig helg alle mann alle, vi hør’s!

Endelig en skikkelig fjelltur

I dag var det sol(!), og det var duket for en skikkelig tur.

Utsikten er upåklagelig.

Milli er helt enig!

Tjorven også!

Det er viktig å leke litt… (synes Tjorven, Milli vil heller drive med litt personlig pleie)

… og å bade litt. Etter et ordentlig bad, følger selvfølgelig en baderaptus.

Klart, kaldt  fjellvann

….enda mere utsikt

kjempetrøtte og fornøyde hunder og verkende ben burde oppsummere turen i dag. Den var helt fantastisk.

God helg til dere alle!

På hytta:o)

ENDELIG ble det ferie på oss også, og ENDELIG er vi på Maristua. Vi skulle i konfirmasjon i Oslo på lørdag, og etter en kjempekoselig konfirmasjonsfest, satt vi kursen mot Valdres. Hundene hadde ventet i bilen, avbrutt av små vanne- og luftepauser, men vi hadde en lang vei å kjøre. Tjorven trenger å trene på å sitte i bil uten at vi kjører, og det taklet hun med glans synes jeg. Milli tar det meste med stoisk ro etterhvert, så der i gården var det heller ingen problemer. Når vi nærmet oss hytta var tåka tjukk som graut, og jeg tror vi holdt 10 km./t. Godt det ikke var sånn hele veien! Vel fremme (kl. 0130), liker jeg å “flytte inn” i hytta. Sørge for vann, pakke litt ut og gjøre det litt koselig til vi står opp om morgenen. Det lille gjerdet gadd jeg ikke sette opp, men utstyrte jentene med små, blinkende blålys i halsbåndene, så kunne de springe av seg den lange dagen i bilen. De så ut som små utrykningsbiler i full fart nedover i lia her. Gårsdagen var det regn, regn og atter regn. Ola og jeg tok dem med en tur i butikken og gikk en ekstra liten sløyfe, og det var i grunnen det. Gjerdet ble satt opp tidlig om morgenen, så de kunne være løse ute. I dag har vi gått en tur ned til vannet her og jammen har jeg ikke fått hele TO badeender

Milli hiver seg uti, og Tjorven skal da ikke være noe dårligere!

Milli ble så forfjamset av å se den lille urokråka sammen med seg i vannet at hun glemte hele pinnen.

Tjorven har fått baderaptus. Etter man har badet, MÅ man bare løpeløpeløpe fort i ring!

Livet er aldeles herlig når man har en baderaptus!

Milli nøyde seg med noen dannede “rist” i dag

Kan’ke jeg få pinnen a’ Milli??? Please!!!!

Nope!! Den er MIN!

BARE MIN!!!

Den evinnelige småkranglinga om samme pinne kan pågå i timesvis. Aldri veldig utagerende, men mye lek med litt alvor i tror jeg.

“Søstrene” er jo gode venner, til tross for litt små-egling.

Tåka og regnet kommer og går hele tiden, og det er ingen vits i å gå i fjellet. Etter badeseansen gikk vi litt oppover på en anleggsvei her. Den er ikke no’ særlig i bruk, så de fikk springe løse. Det gjorde visst susen etter to rolige dager, for nå ligger Tjorven og knirker sine fineste soveknirk, mens Milli har gått og lagt seg på “være i fred” plassen sin.

Her kommer grauten sigende inn over fjell og vann.

Jeg har virkelig funnet “ferieroen” på hytta. Vi legger oss tidlig, og er tidlig oppe, men det er en utrolig luksus å slippe hundene ut, for så å gå og legge seg igjen. DET er ferie det. Late dager med litt turgåing og MYE kos!

Vi hør’s