…..som egentlig ikke er noe nytt i det hele tatt, for her skjer det ikke så mye nå. Jobbe, spise, sove er vel et slags uttrykk, og hvis jeg slenger på et “ut på tur”, så dekker det livet vårt ganske bra tror jeg. Godt at behovet for action så absolutt har avtatt med årene, for jeg stortrives med en relativt forutsigbar og ganske så kjedelig hverdag.
Vi er jo ute på tur, kveldene blir ørlite lysere, det er nesten helt folketomt her ute, og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan jeg skal overleve til sommeren, når det er folk under hver busk her ute. Uansett når jeg går ut av døra, så er det folk, uansett når jeg er på jordene eller i skogen, så er det jaggu folk der også. Best å nyte denne tiden så godt vi kan.
Forrige helg, før vi fikk snø. Milli har mistet sin høyt elskede tennisball, mens Tjorven har fått et grepa tak på “søsteren” sin.
Verdens beste jenter fikk ENDELIG snø. Det “gledesrulles” over en lav sko og livet er bare herlig!
Juhuuuuuuuuuuuuuu, det er snø!!!!
MÅ rulle, bare MÅ. Finnes ikke noe bedre enn snø på bakken og tennisball i munnen
Hver eneste søndag går vi tur med Lise og Bella. Milli er Bellas store forbilde, mens Tjorven er mer en lekevenninne liksom. Jeg ser at Tjorven forsøker å være så forsiktig hun kan med lille Bella, men av og til koker det litt for mye i kålen hennes. Utrolig sist helg nok en gang å få se Millis diplomatinnstinkt. Tjorven ble litt FOR ivrig i sin lek, Milli som løp lykkelig rundt i sin og tennisballens verden tok umiddelbart affære, gikk mellom de to, jagde Tjorven vekk fra Bella og ga henne (Tjorven) en solid bøtte med kjeft. SÅNN oppfører vi oss ikke tror jeg hun sa, selvom hun deler hus med Tjorven, så skal Bella beskyttes fra bølle-oppførsel.
Liten (men tøff) Bella, med en i overkant ivrig Tjorven i hæla.
I dag, kl. 12, kom Lise og Bella, og jeg hadde funnet en ny, flott runde til oss. Noen langstrakte jorder på andre siden av hovedveien, der hundene kan løpe laaaaaaaaaaaaangt og fortsatt være synlige for oss. Vi travet med freidig mot, hundene lekte, sprang og koste seg.
Jeg har virkelig tatt Tjorvens noe ekstreme utferdstrang på alvor, og har hver eneste dag, i mange måneder trent og trent og trent for å få henne til å holde seg i nærheten. Har hun forsvunnet, så har jeg enten fortsatt å gå eller kastet meg inn i nærmeste briskekratt. Det har alltid vanket godord og godbiter når hun kommer. I går forsvant hun igjen, og det tok jammen ikke mer enn ca. 30 sekunder før hun bjeffet frenetisk på andre siden av gjerdet, hun kom seg ikke fort nok tilbake til Milli og meg. Jeg var så utrolig stolt og glad over tilsynelatende å ha fått bukt med utferdstrangen hennes. I dag stakk først Milli, hun er helt gal etter rev, grevling og hare. Tjorven hang seg selvfølgelig på, mens Lise og jeg fortsatte å gå……, og gå…., og gå…… Jeg roper ALDRI, men nå ble jeg lett engstelig og begynte å rope, og vi gikk tilbake. Jeg hadde hørt bjeffingen deres, men det ble etterhvert stille fra dem begge, før jeg hørte Tjorvens “redd-bjeffing”, langt unnaEtter en 5 – 10 minutter kom Milli – alene. DA var jeg (og Lise) ikke høye i hatten lengere og Lise ble stående der de forsvant, mens jeg gikk nedover jordene. Vel var det langt unna veien, vann på to sider og bare hytter der vi gikk, men på forte ben kommer man fryktelig langt på kort tid……”Lett engstelig” var nå over i kategorien “fryktelig engstelig”! ENDELIG hørte jeg Lise rope, og i samme øyeblikk kom hun. Sliten og heseblesende, men fryktelig glad og litt skvetten. Jeg ble jo fryktelig glad over å se henne, men også så lei meg, det virker som om ALT vi har gjort har vært helt forgjeves. Fra 100 til 0 på et kvarter liksom…. Nå sitter jeg med en lei klump i magen, jeg bare MÅ få kontroll på dette før sommeren kommer….. Vi fortsatte turen med løse hunder og rosende ord til dem som var borte, men som tross alt kom tilbake. Det skal i allefall alltid være gøy å returnere, samme hvor frustert jeg egentlig er.
Hjertebarna mine…….
Et forsøk på et “gruppebilde” av meg og jentene…..
…..som resulterte i en svært så fornøyd “brun-nisse”, 1/4 Milli og 1/10 Bella. Tjorven er nok, på dette tidspunkt, bare under bildekanten
Selvom jeg er lei meg og frustert nå, får vi bare fortsette. Jeg mistenker at jeg hørte “redd-bjeffinga” til Tjorven, fordi hun sannsynligvis løp først og ble skremt når hun oppdaget at Milli var borte – det er kanskje litt søkt, for det var et helvetes leven en stund, men det er det jeg VIL tro – da har hun kanskje lært en ting eller to i dag…… Go’jenta mi’. Hun skal bare vite at jeg har en plan B, er hun ikke til å stole på til sommeren, blir det langline, med en sånn “båt-blåse” i enden, da kommer hun i allefall ikke gjennom/under gjerdet, og da får vi forholde oss til uteliv i fri utfoldelse kun på inngjerdede beiter (noe som egentlig er fast takst om sommeren uansett).
Nå skal jeg jammen svelge skuffelsen ned med et lite glass rødvin, og er jeg heldig finner jeg litt sjokolade i kjøkkenskapet også…..
Ønsker alle dere som leser dette en riktig fin uke!
Uansett, takk for romsligheten alle sammen, jeg klarer ikke la en være hjemme, når kurset er nettopp hjemme liksom…..
). Det bjeffes over en lav pote når vi møter mennesker, til og med den godeste Milli hevder sin rett til å bestemme at vi skal ha Tjøme for oss selv…. Det trengs definitivt trening på passeringer, dessverre gjelder det om de har med hund eller ikke…..
)
