Skikkelige gode venner:o)

I dag fikk vi besøk. Stine og jeg har tidligere avtalt at Frost skulle komme for å leke med Milli, men som Stine sa om den dagen vi tidligere avtalte “da var det bare Mary Poppins som ville vært ute”, det regnet og blåste “hattær og høy”, så vi drøyde det den gangen. Men I DAG skulle det skje! Stine og Frost var så sporty å stille opp etter invitasjon på svært kort varsel, og det ble uhyre vellykket!

“Vi kooooooooooooooser oss”

De er helt på samme nivå i leken de to, og det varmer godt inni meg av å se at Milli er så til de grader trygg på store Frost (som jo har vokst fra far sin;o). De har løpt og bykset på lappenes vis.

Her ser det da visserlig ut som om Frost ser svært så beundrende på dama til far sin?

Milli er veldig stolt over å ha pinnen ett lite sekund

To superglade venner!

Frost er en vanvittig herlig fyr! Jeg kjenner igjen veldig mye av både Nalle og Ofelia i ham, og det er veldig moro for meg å registrere det, for de to er høyt oppe på lista mi’ over hunder jeg er veldig glad i. Den blandingsen der kunne jo ikke annet enn å bli bra – men det ble den – den ble perfekt!

Dette bildet trenger vel knapt noen kommentar….

Vi (alle fire) spiste boller, jeg drakk kaffe, hundene lekte og Stine og jeg lot skravla gå. Veldig, veldig koselig hadde vi det i dag!

Uten mat og drikke…..

…..duger som kjent heltene ikke

Milli benytter enhver sjans til å ta seg en pust i bakken etter en stund.

Sjekk forskjell på gutten og jenta. Store Frost dekker hele Milli, som simpelthen synes i form av noen “stilker” mot bakken

Det er bare toppen av lykke å få løpe først med pinnen og med en diger, godlynt “leker” bak (i akkurat dette tilfellet langt bak, han var ikke med på bildet – er nok hos mamma’n sin kanskje).

Vi sees snart igjen Frost, da skal vi løpejumpebyksebrytetigge ENDA mer!

Vi har hatt en fantastisk dag sammen med Stine og Frost. Vi hadde ikke hjerte til å koble hundene for å gå tur, for friheten på jordene var noe disse to satt høyt. Det endte med at de løp jordene rundt, mens Stine og jeg gikk der og nøt synet av de to vakre hundene våre.

Tusen takk for i dag Stine og Frost, vi gleder oss til å se dere på Glenne igjen!!!

God helg alle mann alle

Fremtidig oppdrett, Millis øyne og Kongsbergutstillinga

Etter at jeg har fått vite om Millis øyne, har jeg bestemt meg for å legge oppdrettsplanene mine skikkelig på hylla. Jeg ser at det for min del er vanskelig å kombinere med jobben. Litt trist, men samtidig kjenner jeg at skuldrene senker seg, og at jeg kan drømme om det, bare at det ligger ganske så langt frem i tid sånn som jeg ser det nå. Det betydde egentlig at jeg fikk grådig mye ferie på tampen av året, og desember blir en fin måned;o) Jeg kan planlegge andre ting litt frem i tid, og det er deilig kjenner jeg.

Har snakket med veterinær/øyelyser i dag. Han er innmari hyggelig og vi vet mer om ett år. Milli kan ikke ta skade av å vente så lenge, men har ikke forandringene utviklet seg, kan han kjenne henne “fri” da. Mange hunder lever godt med den mulige formen for katarakt han mistenker, og han har laget en midlertidig “diagnose”. Dersom det skulle være forverring, så kan det opereres (og jeg selger både gård og grunn og gubbe for å ordne det;o) Jeg har stresset ned, planlegger så vidt Millis storesøsterrolle, og koser meg i grunnen veldig med det;o)

For første gang på lenge har vi jo vært på utstilling “Mor” og “far” og barna. Veldig, veldig koselig!!! Det er så utrolig hyggelig rund FL –ringen, så vidt jeg kan bedømme så ønsker alle hverandre vel og det klappes og smiles og klemmes. Herlig!!!

Jeg tror ikke Milli likte dommeren så godt, jeg tror hun syntes han var litt “brå”. Men hun står nå der da, og lar ting bare skje. Han klappet og strøk og klemte (hardt!!). Millis resultat ble 1. kval., 1 konk. Vi var strålende fornøyde. Det eneste han hadde å utsette på henne var at hun har for liten skalle. Sjelden har jeg opplevd en mer berettiget negativ kommentar, for vi har bemerket Millis bittelille, svært så søte skalle siden hun kom til oss. Den ER virkelig liten! Kritikken lød: “Meget god type, balance, god hode, noe mer utvikling i skallen, meget god hals, velproporsjonert, god haleføring, meget god benstamme, godt vinklet frem og bak, god pelskvalitet, meget gode bevegelser. God stab.”. Dette var vel superbra vel???!!!

Som heiagjeng kom Nøve, Monica og Wilma. Innmari koselig å hilse på de to sistnevnte, som jeg har hørt så mye fint om, og selvfølgelig utrolig godt å se Nøve igjen!!! Hallingen “vår”!!! Nalle satt i bilen, og etter utstillinga hadde sjefen over alle snuseturer jammen klart å ordne en i Kongsberg også! Herlig Nøve!!!!! Så der trasket vi så fint av gårde. Nalle og Nøve, Wilma og Monica, Charlie og Nina, Lexie med eiere og Stine, Stian og Frost og Milli og meg. Jeg synes nesten at dette toppet utstillinga for vår del. Milli ble jo helt spinnvill av å se kjæresten sin igjen, men jammen synes hun ikke Frost var en skikkelig go’bit også. Han ville jo leke, og det er viktig! Wilma kom hun godt overens med fra 1. sekund, Lexie ville hun nok gjerne bli litt mere kjent med før leken tok overhånd tror jeg. Milli og Charlie er jo bestiser, så det var jo alt selvfølgelig helt i orden.

Men go’este Nøve hadde med noe til meg. Jeg ble så rørt! Se hva hun har kardet, spunnet og heklet og tovet til meg:

Et fantastisk flott sjal og tovede ullsåler. OG HALVPARTEN AV ULLA ER FRA MILLI OG RESTEN FRA GLENNE-SAUER. Dette er jo så personlig og så unikt at jeg er helt stum. Tusen, tusen takk Nøve. Jeg mangler liksom ord som dekker hvor stor pris jeg satt på dette!!

Inn i sjalet har hun heklet litt av Nalle-mann også. Han MÅ jo være med, selveste Kongen av Hallingdalen og Millis forlovede….

Se!!!! Nå får Nalle alltid være med oss Tjømlingene på tur. Noe så koselig!! Han passer nok helt sikkert på oss jentene i høstmørket!

Ha en flott uke, alle dere som leser dette

Ikke så moro dette….

Øyelyste Milli i går. Det var forandringer på øyet hennes. Ikke så mye at han kunne si hva det var, men han mistenkte katarakt. Milli er tatt ut av avl, også får vi se hva han sier neste gang vi er der.

At hun er tatt ut av avl er trist fordi jeg så veldig, veldig har ønsket meg en valp etter henne (jeg står ved at hun er for god til å være sann, den godeste Milli-mor. At oppdretterdrømmen nå legges på is for en tid er greit i den forstand at det nok kommer nye muligheter på andre hunder senere (jeg ser også at det må være langt lettere å drive oppdrett uten å være i fast jobb, jeg synes jeg har utsatt ferien min et utall ganger allerede, og er nå godt inne i neste år, i tillegg er det greit å se hva som skjer med kroppen min etterhvert). Det jeg er fryktelig redd for er om det skulle skje noe mer med øynene som gjør at Milli blir svaksynt/blind. Noen som har opplevd dette? Øyelyseren/veterinæren likte ikke at hun var så frisk for ett år siden (hun var helt perfekt) og nå ser han bittesmå forandringer. Når ikke han liker det, så blir jeg urolig…. Han sa vi skulle komme tilbake om ett år, men jeg vil gjerne gå dit før, for er det noe som kan gjøres noe med hvis det oppdages tidlig, ja så er det vel bare å sette i gang!!

Selv er jeg i kjempeform. Medisinene hjelper, og jeg har mye mindre “vondter” enn for bare 3 uker siden. Jippi

Dersom det ikke er griseføre i morgen, så skal far hente mor i Larvik, putte barna baki, også ser jeg en del av dere på Kongsberg. Gleder meg!

Reisebrev del 2:o)

ENDELIG!!!!!! Endelig kom internett tilbake her. Har vært to dager uten nett, noe som betyr at det å dra med seg 5 kg. PC ++ gjennom alle sikkerhetskontroller og inn og ut av fly har vært litt bortkastet.

Jeg har det faktisk veldig bra.  Begynner å bli en skikkelig rev på å ta drosje alene rundt her (hiver meg inn i baksetet og mumler fram hvor jeg skal), og det å spise alene er rene barnematen. Har lagt meg til noen rutiner: Står opp rundt kl. 07, tar en “Nøve og Bjørn” – hvilket betyr at jeg har gjort klar kaffetrakteren dagen før, så det er bare å trykke på knappen. Når den endelig har fått rumlet seg ferdig (det er IKKE bare barnematen, det tar et kvarter og høres ut som et pressluftbor) er det ut på verandaen (da fortsatt “min”), med kaffe og røyk. Inn i senga, kose meg med Knausgård (er på 3. bind nå, må spare litt på ham, så jeg har selskap på vei hjem). Sånn i 9 tiden er det ut i frokostsalen, da er det småbord ledig! Tilbake til rommet, grunne litt på hva som skal være dagens mål, neste punkt da er å utføre dagens mål. De tre siste dagene har det vært å gå ned til Altea. En liten by med en fantastisk kirke, kirkeplass og gamleby. Føttene mine har satt svært liten pris på å gå så mye på hardt underlag, noe som har resultert i en storetå på størrelse med en spekeskinke….. Jeg kan informere dere at det å plassere en spekeskinke i skoen, så presse ned resten av foten for så å gå et stykke, det er ikke særlig behagelig…. I går bestemte jeg meg for å endre på rutinene (det krevde sin kvinne – er visst et vanemenneske av dimensjoner). Sløva ut og inn mellom verandaen og senga hele formiddagen, gikk en tur på biblioteket her og lånte noe hjernedødt vas, egentlig en liten lettelse etter Knausgårds til tider relativt lange og omstendelige utlegninger. Bestilte drosje til Alfaz sentrum. Drosjesjåføren så litt spørrende på meg, men jeg insisterte. Han spurte om det var greit at han kjørte meg til taxiholdeplassen, hvilket jeg, full av forventning, nikket gledesstrålende til…. Det tok meg akkurat 5 minutter å finne ut at det var et høl. Ikke noe koselig. Traver tilbake til taxiholdeplassen, samme taxisjåfør står der, og begynner å le når han ser meg hive meg inn i bilen og forlange å bli kjørt til Altea…. Der var det aldeles tomt for folk, men jeg satt meg og spiste middag som eneste gjest på en restaurant. Heldigvis ikke samme drosjesjåfør tilbake hit igjen. Var skikkelig natterangler i går. Ikke hjemme her før litt over kl. 19

Våknet i dag (som beskrevet over), dòg en smule lei av Altea, og med de begrensningene spekeskinketåa gir, måtte jeg opp i resepsjonen og forhøre meg om hva som kunne være dagens mål. Jeg tror et par av dem i resepsjonen synes skikkelig synd på meg, de blir bare hyggeligere og hyggeligere og foreslo Benidorm. Sendte meg av gårde med en lapp til drosjesjåføren om hvor jeg skulle. Der har jeg tuslet rundt i dag. Spist lunsj, handlet litt og kost meg. Jeg er nok mildt sagt ikke noe sydenmenneske. Synes det er for varmt (når alle andre klager på at det er for kaldt). Jeg kan plukke ut spanjolene på flere meters avstand. De går i langbukser, høye støvletter, langarmede gensere og gjerne en liten pelsvest på utsiden av den igjen. De synes dette er vinter…..

Det er fryktelig mange skjebner her. Over halvparten av dem som er her sitter i rullestol, og jeg gjør meg jo noen tanker om hva en spekeskinketå er mot det…. Ingen verdens ting!!! Man får litt perspektiver på sykdommer, og jeg håper jeg ser sånn på det litt mer enn et par dager når jeg kommer hjem igjen også.

Nå har jeg en hel dag igjen. Tiden har gått litt fort og litt sakte. Ola styrer på hjemme med alle dyra, og gjør sitt beste for å videreføre alle de små rutinene jeg har med dem (fikk inntrykk av at han kanskje synes det er greit at jeg kommer hjem, jeg har en del små ting jeg gjør med både Milli og Ludo som han er litt oppgitt over, men lar han være å gjøre det, så har han et par sure katteøyne på seg eller et par bedende Milliøyne…). Det gjør ikke tingen enklere at Ludo fikk skikkelig tannverk i forrige uke. Av gårde til dyrlegen som tok røntgen av hodet hans. Vi holdt på å få sjokk, det viser seg at Sjefen sjøl går med to gamle hagl i hodet! Det hadde ikke noe med tannverken å gjøre, og plager ham tydeligvis ikke, men noen har altså forsøkt å skyte ham, sannsynligvis for mange, mange år siden. Vi ble så nysgjerrige at da han skulle operere ut tanna si’ så røntget vi resten av ham også. Der viste det seg at det var ytterligere 5 hagl. HVEM I ALL VERDEN ER DET SOM GJØR SÅNT??? Han har jo hatt griseflaks, og brukt opp et par liv, minst! Uansett, så skal han ha antibiotika etter operasjonen, og det er ikke enkelt å få i Kong Ludo det han ikke vil ha i seg…. Vi har fått ny vær hjemme. Gleder meg til å se ham. Han heter Morten (etter ham vi leier ham av). Skal skjemme han skikkelig bort mens han er hos oss har jeg bestemt (hvis han har overskudd, han har 40 damer han skal varte opp). Lise, Aurora og Bella har forresten vært så supersnille å ta med seg Milli på tur et par ganger i løpet av uka. Hun har storkost seg sammen med alle bestisene sine.

Jeg har ikke hatt lyst til å ta bilder, så det har jeg ikke gjort (tok et fordi Nina ba om det, men gidder ikke styre noe med det). Litt synd, for det er tusenvis av appelsintrær rundt her (og jeg har så lyst til å plukke appelsiner fra trærne, men det tror jeg ikke er særlig populært). I kveld er det grillkveld i restauranten her. Har kjøpt inn mat, så jeg slipper tvangssamvær og liksomkosing….. Jeg ELSKER mitt eget selskap!!!! Har snakket litt med en dame i naborommet, resten av mitt sosiale jeg får jeg brukt når jeg kjøper sjokolade i butikken her, eller er i resepsjonen (særlig da hos min “yndlingsresepsjonist” – da lar jeg munnen løpe helt av med meg, i sta’ hørte jeg til og med at jeg kom med en skrallende latter – uvant lyd i grunnen, særlig siste uka)

Dette var en “liten” reiseskildring herfra (og jammen kom det med litt nytt hjemmefra også). Nå gleder jeg meg i grunnen til å komme hjem igjen. Det holder nå, men jeg føler at jeg har hatt SKIKKELIG ferie, og det er godt!

En liten oppdatering bare:o)

Så sitter jeg her i Alfaz del Pi, og lurer på om det egentlig var en god idè å reise hit. Flyreisen gikk fint, ikke no’ problem med det. Kom frem i går kveld, ikke no’ problem med det heller, bortsett fra at jeg bor litt uti huttaheiti, og restauranten var stengt. Rødvin, hvit Toblerone og Pringles gjorde nytta. Sjekka rommet, stort og fint og rent. Sjekka balkongen “min”, SKREKK OG GRU, balkongene har ikke skillevegger – det betyr at den ikke er “min” men “vår”….. GAAAAAA, jeg liker ikke å bli forstyrret i min svært så planlagte svært så aleneferie!!!! Nuvel, ingen brukte den så jeg og rødvinsflaska, røyken, Tobleronen og Pringelsen flytta ut dit. Ganske kjølig og regn, men koselig! Har med meg 3 av de første bøkene til Knausgård. Føler meg nesten ikke alene, Knausgård er med til frokost, lunsj, middag og til sengs. Jeg føler at vi er på tur sammen

Våknet i dag. Trodde klokka var 8. Kaffetrakteren virket ikke, også jeg som har blitt akkurat som mora mi’ og har tatt med norsk kaffe OG (slå den!!) kaffefilter…. Ut i resepsjonen. Klokka var ikke 8, den var stilt tilbake til 7. Klaget min nød til hyggelige Josè, som kom med ny trakter. Kl. 0715 satt jeg og drakk kaffe på balkongen (fortsatt “min”, ikke så rart klokkeslettet tatt i betraktning) sammen med den evig tilstedeværende Knausgård….

Frokost – NOK EN GANG SKREKK OG GRU!!!! Langbord!!!!! Vi (jeg klamret meg til Knausgård, sønkderknust over tvangssosialisering så tidlig på morran) slukte 2 skiver  brød, styrtet ut og til sengs for å foreta en grundig vurdering av hva vi skulle gjøre resten av dagen. Valget falt på en spasertur til Albir. 3 km. å gå. Ingen andre som gikk. Gikk meg selvfølgelig bort. Knausgård lå i sekken og kunne ingen gode råd gi. Kom omsider fram. Oppdaget plutselig at jeg var henrykt over alt som var norsk (og som jeg ikke oppsøker i utlandet når jeg har med mer snakkesalig selskap enn en taus Knaus i sekken).

Hvis jeg klarer (og jeg tar meg den frihet å påstå at jeg er ganske god på det) å se på meg selv med et litt skeivt blikk oppdager jeg følgende: Det er helt ok å gå på spasertur alene til Albir, det er helt ok å gå seg bort også. Det er IKKE ålreit å bestemme meg for hvor jeg skal spise lunsj, men det er helt ålreit å spise den sammen med Knausgård. Det er helt ålreit å ta taxi hjem alene, SÅ LENGE JEG FÅR SITTE I BAKSETET!!!! Det var ikke ålreit at sjåføren plasserte meg i forsetet. Av en eller annen merkelig grunn. Jeg antar det er fordi det forventes at jeg skal snakke. Jeg later som om jeg ikke kan engelsk, sånn passe fornøyd med meg selv når jeg kom på det trikset, svarte jeg bare på norsk og nikket og var blid, men fikk i allefall kvalt “samtalen” rimelig raskt

Jeg og Knaus forsvant til sengs igjen. Vi trengte litt søvn nå, utslitte som vi var av å unngå enhver form for samtaler som kunne lede til sosialt samvær i mer enn 30 sekunder. Våknet. Hørte det var folk på balkongen (nå: “vår”). Fant ut at jeg måtte markere revir. Satt meg ut (selvfølgelig sammen med min trofaste følgesvenn, som forøvrig  begynner å bli litt sliten i kantene av min konstante klamring). Oppgaven var å prate hyggelig men ikke FOR hyggelig……  Oppgaven gjennomført til 20 i stil!!!! Puh!!!!

Sløve litt til. Dagens verste oppgave gjensto. Middag. Var det langbord??????? Jeg snek meg ned til restauranten og smugtittet. Gleden kan nesten ikke beskrives!!!!! Det var småbord. Knausgård fikk være på rommet. Det føltes imidlertid SVÆRT “alenete” uten ham, så jeg spurtet ut fra restaurantet og inn i resepsjonen og fikk tak i dagens VG. Puh, noe å klamre seg til og noe og feste blikket på (det er nesten det verste; HVOR SKAL JEG SE HELE TIDEN?????). Ny rekord i fartsspising ble satt, før jeg returnerte til rommet mitt. Og her skal jeg bli, før det er på’n igjen i morgen…..

…..og ellers har jeg det bra

Ja, ja…..

Jeg tror jeg har klaget ganske mye over beina mine i et par innlegg her. Nå har jeg i allefall funnet ut hva det er. Leddgikt. Helt utrolig og noe jeg aldri trodde jeg skulle få. Så vidt jeg vet er jeg ikke arvelig disponert og jeg har alltid vært uvanlig fysisk sterk.

Det første jeg følte når revmatologen var så sikker i sin sak, var merkelig nok lettelse. Jeg ble så lettet når alle prøver slo ut og alle “vondtene” fikk et navn. Nå derimot sliter jeg litt, synes liksom ikke jeg trengte dette, men prøver samtidig å se det sånn at nå får jeg i allefall behandling. Merkelig hvordan kroppen plutselig stivner bit for bit. Først føttene, så kneet og så (i en rivende fart) fingre, tær og tildels albuer og skuldre. Synes fryktelig synd på meg selv når jeg ikke får juicekartongen ut av kjøleskapsdøra eller ikke klarer å få igjen glidelåsen på jakka eller, som nå, når jeg mistet dusjsåpa i dusjen for 3. gang (særlig digg å bøye seg etter den gang på gang er det heller ikke….;o) Himmel og hav, det er ikke mer enn 3 uker siden jeg hånderte sau (noe som krever en viss styrke i både hender og fingre). Tenker mye på hvordan det skal gå med gården og med Milli-valper (fortsatt ingen løpetid, så jeg trenger ikke umiddelbart bekymre meg over det).

Så er det en forklaring da, på at jeg har vært usedvanlig giddalaus gjennom dette året. Jeg har trodd jeg har vært lat, og har vært innmari irritert på meg selv for det. Tatt meg i nakken, gjort det jeg måtte gjøre, men heller ikke mer. Nesten ikke bedt noen hit på hundeting, ingen utstillinger, ingen høstvinduspuss, har fortsatt ikke tatt vekk sommerblomstene fra krukkene etc., etc (listen er virkelig avskrekkende lang).

Har tatt ut en ferieuke i november, og gledet meg veldig til å dra på hytta med Milli, har funnet ut at det er bare tull. Vi har ikke vann på hytta og jeg duger ikke noe særlig på å bære det…. Sur som jeg ble (for det også) og etter en aldeles jævlig natt, så bestilte jeg en uke i Spania, for ferie SKAL jeg ha. Ola foreslo det, og jeg hoppet på. En uke på revmatikernes senter i Alfaz del Pi, ikke fordi jeg er så syk, valg av sted var utelukkende for å slippe å sitte alene på et hotell der fest og fyll er “litt” mer utbredt enn på stedet jeg har valgt (angrer litt nå, kunne med fordel undersøkt litt flere hoteller, for dette betaler jeg selv). Gleder meg litt. Masse bøker, ingen forpliktelser og fred og ro. Men det føles rart å glede seg til en reise man egentlig ikke ville på…. Håper inderlig at Milli ikke får løpetid før jeg reiser!!!!!! Nå kan hun holde igjen en 3 – 4 uker til!!!!

Nok om det. Legen var veldig, veldig positiv. Nå går jeg på en lett, lett cellegiftkur, og det må jeg gjøre i enten 2 – 3 år, eller resten av livet. Han har lovet meg at om ikke jeg blir helt frisk, så blir jeg MYE bedre enn jeg er i dag. Har også hørt mange solskinnshistorier som jeg velger å tenke masse på. Humøret blir bedre dag for dag og jeg begynner å bli sikker på at om 3 måneder spurter jeg rundt her igjen:o) Bena er mye bedre, fingrene er stive – det er som å gjøre alt med kjempestore hansker på egentlig – blir dårlig “fingerspissfølelse” av sånt;o), men jeg tolker det som at medisinene hjelper allerede.

Ola er fantastisk, og hjelper til. Han er helt utrolig med Milli, og jeg ser hvordan hun knytter mer og mer bånd med ham, veldig, veldig, veldig godt å se!

Jeg tror jeg har lovet en del ting sånn halvveis til mange – beklager at jeg bare har vært “borte” en stund. Jeg kommer tilbake, men er fortsatt så full av meg sjæl at jeg tar det litt som det kommer.

Dette var en liten, pipete oppdatering fra denne kanten. Tror dette innlegget virker mer deppa enn jeg egentlig er – det går opp og ned, men aller mest opp egentlig:o) Det er som Lise sa “Gry, du har egentlig ikke et alternativ” – så sant som det er sagt!

Litt om mye

Her føles det litt tomt akkurat nå. Ola har tatt med seg Milli og reist på fjellet. Veldig, veldig rart og tomt og stille her. Han dro av gårde med minst tusen formaninger (“hun skal ha middag mellom 16 og 18, bare halv boks”, “ikke overfòr henne”, “ikke la henne stå lenge alene i bånd utenfor hytta uten å sjekke henne”, “ikke ha henne løs i bilen, bruk sikkerhetsselen”) etc., etc. Stakkars mann, det er egentlig så urettferdig av meg. Ola er virkelig kjempeflink med Milli, og hun forguder ham. Han går ikke så mye tur, men har leker med henne og tar henne med over alt. Den siste uken har hun vært en skikkelig pappajente, og søkt til Ola hele tiden. Det er veldig moro for både meg og ham å se at han får så utrolig mye tilbake for den tiden og energien han bruker på henne. Sist jeg snakket med ham, så hadde han tatt henne med ned til vannet ved hytta i tilfelle hun ville bade (hvilket hun selvfølgelig ville:o) Jeg blir litt irritert på meg selv, for jeg bør jammen både se å sette pris på at Ola og Milli har “sin greie”, om det ikke blir så mye tur og så mange grenser, så skjer det da jammen mye annet moro for det lille trollet (jeg hører forresten stemmen til Hilde inne i hodet mitt, hun sier at Milli og Ola har skikkelig ferie og kvalitetstid på fjellet, og at jeg bare skal slappe av, for dette har Milli bare godt av – stemmer det Hilde?:o)

På fredag ble det klippet 41 søyer her, det er dem som skal være med oss videre i avl. Den forrige saueklipperen var syk, så vi måtte ut på (det “noe” snevre) markedet å få tak i en ny. Jeg presiserte sterkt overfor ham jeg fikk tak i at sauene skulle behandles rolig under klipping, men var selvfølgelig veldig spent når klipper’ns bil kjørte inn på tunet. Ut av bilen kommer en ung gutt i begynnelsen av 20 åra (maks). Blid som en lerke og veldig hyggelig. Han er helt fersk i gamet, men du og du så utrolig flink. Ikke et kutt å se på dyra våre, rolig og sindig. Han brukte lenger tid enn de mer rutinerte, men det skulle da bare mangle. Han var så utrolig sliten når han var ferdig stakkars. Han klarte ikke å stå rett og svetten rant. Jeg er så vanvittig imponert over at en så ung gutt går på klipperkurs og tar på seg sånne jobber. Det er beundringsverdig, for det er jo liksom ikke helt “in”. Han forlot oss tvekroket, men fornøyd med seg selv håper jeg, for det har i allefall ikke stått på skryt fra vår side!

Dyra går nå på 4 forskjellige steder i tilknytning til gården her. På to av stedene må de fòres daglig, ett av stedene krever bare daglig tilsyn og på beitet her nede skal de nyklipte søyene ha vann hver dag og rundball omtrent hver 4. dag. Ola har gjort ballene klare, sånn at jeg bare kan fjerne plasten og vippe over fòrhekken. Han tok vel med seg Milli litt for å avlaste meg og mye for å ha koselig selskap tror jeg:o) Når jeg har holdt på ute i dag, så har jeg tatt meg selv i å forte meg, for Milli venter inne, også går jeg og ser etter det lille ansiktet hennes i det vinduet hun pleier å sitte og titte på oss i…. Jeg må innrømme at det er litt deilig hver gang jeg kommer på at jeg ikke trenger å forte meg i det hele tatt, da får jeg mere ro til sauene og nyter egentlig det. For dem som gidder å høre mer om dette, så har jeg jo slitt veldig med bena mine siden april. Man blir sliten, grinete og lei seg av at hvert eneste skritt gjør vondt. Legen min virker mest opptatt av at jeg har noen skruer sittende i en ankel, men det funker stor sett greit, det er betennelsen i føttene som plager meg mest til daglig, og som gjør at jeg er ganske lite mobil. Jeg snubler mye (og det er ikke forenlig med en saueflokk på over 40 dyr rundt bena), det har begynt å verke noe j…. i det ene kneet, den ene albuen og litt i fingerleddene på en av hendene mine. I går var det så vondt og frustrerende at jeg var på gråten. Men hva skjer når jeg våkner i dag??? Nesten ikke vondt!!! Jeg er så glad, og det er så deilig (i dag har jeg forsøkt å hinke litt i pur glede – helt sant – og det gikk det òg:o) Så til poenget. Er det en form for gikt jeg kan ha? Noen som vet noe om det, og om jeg evt. bør be om å bli utredet for det? (Sist jeg snakket med legen virket han bare opprådd, og lurte på hva jeg synes han skulle gjøre – det vet jo ikke jeg, det er jo han som er lege!). Beklager sykdomsskrivingen her (er ikke noe glad i klagesanger), men hvis noen har erfaringer rundt dette, så blir jeg glad for å høre det. Nå skal jeg bare hoppe rundt på gode ben resten av kvelden (godt det snart er sengetid;o)

Jeg må skrive litt om Ludo! Vi har noen som graver rundt på tomta her nå. Han gravetypen har med seg en stor schäfertispe han slipper ut av bilen av og til. Ludo har gjennom sprenging og gravearbeid 4 meter unna trappa kun reagert med irritasjon over lyd og rot. (Han ble imidlertid litt blidere når skytebasen ga ham baconost;o) Han lå under tuntreeet når schäferen begynte å “jazze” rundt ham for å jage ham opp. Ingen reaksjon fra Sjefen sjøl. Han lå leeeeeeenge. PLUTSELIG fyrer han både i topp og bånn og flyr på henne, hun hyler og han jagde henne oppover veien her. Et godt stykke opp. Det samme gjentok seg senere den samme dagen. Han er bare så utrolig kul med nerver av stål! Jeg kjenner at jeg blir litt full av beundring for ham. Han gjør aldri noe mot hunder som behandler ham skikkelig, bare de som “køddær” me’n:o)

Høsten er deilig – det er sopptid! Lise og jeg har et hemmelig soppsted. Der har vi vært i dag…..

Snaut 5 kg. fantastisk fin Piggsopp:o))))

Det var helt vilt mye sopp der, og jeg ble helt fra meg av lykke (sånn glad at jeg blir helt utladet etterpå:o)!!! Det er 10 år siden sist jeg fant like mye. ALT ble tatt i bruk. Kurven var full på 2 minutter, vi sprengspiste medkjøpte muffins for å frigjøre den posen, bæsjeposer var glimrende, matpakkeposer enda bedre. Vi vurderte en stund å fylle ryggsekken, men besinnet oss heldigvis, for kvelden har gått med til å rense, dele og forvelle sopp. Både naboen og Stine har fått en solid porsjon hver:o) Det holdt i massevis!!  En god avslutning på denne uken, evt. en god start på neste.

Hei og hopp:o)