En søndagstur i bilder

Lise og Bella kom i formiddag, vi tok på truger og – EUREKA – mer perfekt trugeføre har jeg aldri gått på! Vi formelig svevde på skaren (og jeg kan tenke meg hvordan han som gikk på vannet følte seg).

Lise, Bella, Milli og Ludo (som hadde bestemt seg for å tilbringe en dag i frisk luft med “familien”).

Milli ble så henrykt over besøket at hun bråbestemte seg for å stjele mammas vott.

Det var SKIKKELIG vellykket!

Juhuuuuuuuuuuuuuuuuuuu – jaktlek er gøy!!

Bella synes det er så gøy å være på besøk hos venninna si’ at hun bare må…., må,…. RULLE SEG!

Og så må det løpes litt igjen.

……og igjen, og igjen.

Vi gikk fra jordet her nede og opp i skogen over et annet beite og inn på Brannåsen. Se så, hvem treffer vi der?

En supersnill bekjent

….og han kan jo brukes til å leke med?!!!

……eller???????

Han sto så forsiktig å vifta med halen sin til Ludo (som på sin side vifta ganske kraftig med sin egen). Jeg har vel sagt det før tror jeg, INGEN kødder med Ludo. Så denne gutten virket litt lettet da eieren hentet ham, og lekte videre med “jentene”, selvom han var fryktelig nysgjerrig på hvem denne demonen var…

Takk for en flott tur Lise og Bella (og Ludo!!!!).

Ha en fin uke alle sammen!

Litt om tjukke slekta og litt om i dag

I Sverige bor det en snill dame som heter Solveig. Solveig er så snill at hun har sendt meg bilder av Millis mamma Äzzi og Millis kullsøster Opal, som bor sammen med henne. Äzzi falt jeg for umiddelbart når jeg traff henne og Milli har vokst opp til å bli en tro kopi av henne sånn mentalt tror jeg. Jeg har fått lov at Solveig til å bruke bildene hun har tatt som jeg vil, derfor følger nå noen bilder av Äzzi og Opal

Gode, vakre Äzzi

Jeg ser veldig godt søsterlikheten til tross for at de har forskjellige farger. Uttrykket er det samme

Mor og datter. Så fine de er – de ser jo BARE gode ut!

Tusen, tusen takk for bildene Solveig! Det er veldig moro å få følge dine to bittelitt!

Det er så deilig at det begynner å lysne om kveldene. Nå rekker jeg nesten hele turen med Milli uten hodelykt hvis jeg går rett ut når jeg kommer fra jobb. I dag hadde jeg fri og Milli og jeg hadde gjort unna langturen vår før klokka var 10. Etter å ha gjort en del andre ting, betydde jo egentlig det at vi hadde dagslys nok til å gå ut for å ta bilder, leke og å trene ørlite grann.

Dronninga mi’!

Så blid, så blid

I full konsentrasjon – ballen ligger jo foran der et sted.

Må jo slappe av litt også!

Ellers så sier det vel seg selv at jeg går i konstant spenning og lurer på om det er en liten Tjorven inne i Ofelias mage. Jeg har mange planer (om helt hverdagslige ting), og kan jo bare håpe, håpe, håpe. Tjorven er i allefall veldig, veldig velkommen! Da er det pay-back time som Ola sier, Milli hang i skjegget på alle andre hunder hun møtte. Nalle har vært favoritten siden hun var liten, tålmodig som han var med den lille leke-terroristen. I mai er det forhåpentligvis Milli sin tur til å få kjørt seg litt. Hun har blitt så voksen og så rolig, selvom hun spruter av energi ute, så merker jeg en enorm forskjell på henne. “Dragefjesdressuren” har jo gjort sitt sånn i forbindelse med innkalling og sånn, men alderen begynner å gjøre seg gjeldende og hun er i ferd med å bli en voksen dame tror jeg.

Til slutt har jeg et sitat fra Bondebladet. Det er egentlig mest til “Hallingene”, men vi andre kan jo også undres…..

“Vi vil saksøke ham for å forstyrre privatlivets fred og inntrengen på vår tomt.”

Hytteeier ber Gol kommune spore opp eieren av en sau som kom inn på hyttetomta hans. Kona skadet seg da hun forsøkte å hindre parets hund i å ta sauen. (Hallingdølen).

Hva skal man si, annet enn stakkars, stakkars, stakkars folk (hvordan har de det egentlig inni seg???), og stakkars, stakkars, stakkars kommunene Gol og Tjøme og alle andre kommuner som sliter med “badegjester”.

God helg alle sammen

PS! Hvis noen lurer: “JA” – jeg fant akkurat den knappen der jeg kan sette inn masse smilefjes og andre symboler

Når en dør lukkes, så åpnes en annen…

Som de fleste vel har fått med seg, så har jeg plassert alle planer om mitt lille oppdrett på vent. Veldig, veldig på vent! Milli ble jo diagnostisert med nukleær katarakt, og selvom hun evt. skulle bli kjent “fri” ved neste øyelysing, så kjenner jeg at det å jobbe utenfor hjemmet ikke er forenlig med måten jeg gjerne skulle vært oppdretter på. Siden jeg ville spare all ferie til valpene kom, har ikke Ola og jeg har ikke hatt ferie sammen i 2010. Det vært et savn, og jeg vil ikke ha særlig mange flere sånne år tror jeg. Planene om en hund nr. 2 er imidlertid ikke skrinlagt….

Ei av dem som ble oppriktig lei seg på mine vegne når hun hørte om Millis øyne, det var Sissel på Fjelldronningen. Når hun hørte om det, så var hennes spontane reaksjon et svært så høylytt “NEEEEEI!!!”.  Jeg har veldig sansen for Fjelldronningens hunder og for oppdrettet de driver. Følgelig har jeg satt meg på venteliste for en lillesøster til Milli. Sissel sverget på at jeg skulle få komme så nær jeg kunne det å ha mitt eget oppdrett, så i går, ja da fikk jeg være med på parringstur. Barske Banjo skulle sjekke om han hadde draget på den vakre Ofelia….

Det hadde han, så til de grader!

I en vakker bakhage i Skien sentrum, under en romantisk lyktestolpe, ja der fant hyrdestunden sted.

“Mormor” Sissel og Ofelia.

“Farmor” Elin og Banjo

Mormor og farmor trer støttende til

Jeg står på venteliste for en valp etter dette kullet. Jeg er fryktelig spent og forventningsfull, og er helt sikker på at jeg har valgt rett mor og far til Millis lillesøster. Ofelia er ganske “spiss” i utseendet, Banjo er ganske liten, men grov. Begge to har et herlig gemytt, og bedre enn valpene har det hos Sissel og Per, det tror jeg ikke de ikke få. For all del, det er fortsatt mye som skal klaffe, men som Sissel sa når hun ringte for å informere meg om at Ofelia hadde fått løpetid “nå er vi i gang”. Jeg har dessuten møtt Dixie og Frost, valper etter Ofelia fra tidligere kull. Jeg er sjarmert i senk av dem begge.

Jeg krysser fingrene for at denne hyrdestunden resulterer i at jeg kan hente lille Tjorven hjem til Glenne i midten av mai en gang!!!

Mens jeg sitter her og lurer på om jeg nå kan spise for to i solidaritet med Ofelia, så ønsker jeg dere en god helg, og håper at dere krysser fingrene for meg dere også

Blanda drops fra oss i dag

Etter at vi kom hjem fra nyttårshelgen hos Nøve og Nalle og Bjørn begynte hverdagen igjen. Egentlig greit synes jeg. Det blir litt for mange utskeielser på meg når jeg har mange fridager på rad (og jeg har jo hatt fri mesteparten av desember egentlig). Nå er det skjerpings på matinntak og røyk, særlig det første går litt på halv tolv, men så lenge jeg har det i bakhodet så virker det nok bittelitt tror jeg.

Leddgikta plager meg nesten ikke noe lenger. Heldiggrisen meg! Har noen dårlige og mange gode dager. Overskuddet kommer sakte men sikkert tilbake tror jeg, og “vondtene” er bortimot historie. Først nå orker jeg å tenke på hvor inni h……. vondt jeg hadde i vår og i sommer. Fyttipyton. Jeg tar medisiner en gang i uka, og pilledagen er nesten en festdag. Det er medisinene sine det! Krykkene jeg lå med under senga er fjernet og jeg kan gå helt normalt igjen. Dette kommer jeg til å sette pris på leeeeeeeenge!

På jobben har vi byttet datasystem og jeg holder på med ny hjemmeside. Veldig ålreit begge deler egentlig, men jeg merker at det er uvant å lære nye ting (alderen tynger er jeg redd). Dagene flyr og jeg er sliten i hodet når jeg kommer hjem. Da er det deilig å gå en tur med Milli-mor. Nå som vi ser frem mot lysere tider er det liksom noe å glede seg til synes jeg. Det er tyngre å gå novemberturer i mørket enn januarturer i mørket.

Når det gjelder Milli, så har jeg famlet fryktelig i oppdragelsen av henne, noe som har medført at hun hører akkurat når det passer henne. Kaisa var utrolig stri og ble “lest mye lekser” for. Hun var veldig, veldig lydig. Milli har vært så myk at jeg ikke helt har visst hvordan jeg skal gripe det an også er hun liksom så lett å omgås at det ikke har vært noe særlig stort problem at hun hører når hun selv vil. Her en dag i romjulen var Stine på besøk med mann og barn. Milli var helt bajas, og tok helt av. Da tenkte jeg at dette gidder jeg ikke mer! Der og da begynte “Dragefjesdressuren” min. Når hun ikke hører første gang leses hun lekser for, og hun er ikke i tvil om at hun er upopulær akkurat da. Når hun hører første gang jeg sier noe blir “Dragefjes” til “Hurramammafjes”. I to dager var hun snurt og furten, men så skjønte hun at dette MENTE jeg. Kjempegøy!! Jeg har fått en hund som forstår at jeg mener det jeg sier, og det blir mindre og mindre “Dragefjes” og mer og mer “Hurramammafjes”. At jeg ikke har gjort dette før!!!!! Vi var ute og gikk med Lise og Bella i forrige uke, og Lise kommenterte at Milli virket så mye roligere. Det er akkurat som om hun er tilfreds med at jeg har blitt mer konsekvent (jeg har jo lært teorien om at en lykkelig hund har en konsekvent og kjærlig eier – men praksisen har jeg virkelig ikke satt ut i livet). Nå får Milli mye mer tillit, og hun viser seg den verdig synes jeg. Det ville være å overdrive å si at alt går på skinner, men du og du som det hjelper. I går var vi ute sent på kvelden og tok en 10 minutters treningsøkt. Rødpus prøvde å piske opp steminga med å løpe rund, for så pluteselig å kaste seg ned og spille død, før han spratt opp og føyk rundt igjen. Det var med stolthet og glede at jeg så at Milli satt seg ned for å se på meg. Og der satt hun til jeg ba henne gjøre noe. For tre uker siden hadde hun garantert løpt rundt på samme måte som Rødpus. Hun jagde ham opp i et tre i sta’, men da var hun i “fri” og hun kom når jeg ba henne om det. Helt utrolig moro. Jeg kan se at hun er stolt og glad over myyyyyye ros, og det varmer et morshjerte. Flinke, lille jenta mi’. Nå gjelder det å ikke bli overmodig og eplekjekk, men holde på den gode trenden (de siste ordene var til meg – ikke til Milli!). Milli har forresten fått løpetid, bare et par dager etter vi kom fra Bergheim. Litt sårt, for vi skulle jo parret henne på denne løpetiden, men litt godt også, for det gir jo rom for andre ting. Hun steller seg så fint at jeg fortsatt har tilgode å finne blod inne. Hun er svært nøye på det den dama der. Denne gangen virker hun ikke så deprimert heller. De to foregående løpetidene har hun sett ut som om hun har vært ansvarlig for all verdens sorger helt alene.

Den siste helgen i februar skal jeg besøke Berit og Ville i Stavanger. Berit har invitert og jeg overrasket meg selv (og Berit tror jeg) ved faktisk å bestille flybillett. Widerøe har tilbud om dagen, så prisen blir omtrent som en tur til Tønsberg i drosje og halvveis tilbake igjen. Jeg skal være superturist i Oljehovedstaden. Har ønsket meg Hafrsfjord, tur med Ville og kanskje treffe Caspian samt å spise ute i Stavanger på et sted jeg har sett på TV. Så langt høres det ut som om Berit klarer å innfri ønskene mine. Herlig!!! Det skal bli en veldig, veldig koselig helg. Jeg er bare fortsatt litt forundret (og fornøyd!) over at jeg faktisk gjør det – jeg er jo fryktelig glad i go’stolen min…. Det betyr nok at turen til Stavanger blir myyyyye lenger enn en helg (oppe i hodet mitt altså), jeg kommer sikkert til å sitte i go’stolen å mimre masse over den turen!!

Jeg har så masse å se frem til, og nå som jeg føler meg så bra, ja da kan jeg bare begynne å glede meg. Aller først skal jeg glede meg til helgen! Stille, rolig og deilig, og ingen særskilte planer. Akkurat passe egentlig.

Dette var litt om “ståa” her hos oss, ha en riktig god helg alle sammen.

En flott nyttårshelg på Bergheim:o)

Vi kom opp til Bergheim nyttårsaften ettermiddag, og vi var litt spente, for vi hadde hørt rykter om at vi skulle sove i nytt gjestehus! Det skulle vi, og det var SÅ koselig der. Nøves og Bjørns snekkerbu har blitt gjort om til en perfekt liten stue for langveisfarende (og andre husokkupanter;o)

Ola og jeg har døpt stua til “Olabu”….;o)

Fire sengeplasser, en kokeplate, en sittegruppe (den gamle fra Maristua – utrolig hyggelig at den har fått et nytt liv på Bergheim) og til og med peisovn som knitret så koselig for oss når vi kom. Deilig å få skilt hundene. De roer seg ikke så godt når de sover i samme hus, selv om de ligger i hver sin etasje.

Nøve er ikke bare en billedkunstner, hun er også ei kokke av rang. Vi ble traktert med nydelig kalkun med tilbehør, og jeg ble fryktelig stappmett! Rett etter midnatt kom også flere naboer på besøk, og det var hyggelig å hilse på dem som bor i samme grenda som Bjørn og Nøve!

I går bare “slækka” vi’n. Nøve og jeg tuslet ut en liten tur, men Nalle og Milli storkoser seg like mye i hverandres selskap innenfor gjerdet, så det at vi gikk en tur gjorde ikke noe særlig til eller fra for trivselen tror jeg. De er virkelig et radarpar de to. Så utrolig tilfredse bare med å være sammen. Nalle har gått rundt og svinsa med halen hele helgen. Milli har forstått hva det vil si å være dame, og sjefer nok ørlite grann med kjæresten sin…. Det var så utrolig søtt forresten, i dag tidlig hørte jeg forsiktig piping utenfor døra til Olabu, der satt det jammen “ein friar ute gare”. Det var Nalle som lurte så pent på om forloveden kunne komme ut for å være sammen med ham

Barske Nalle-mann og feminine lille Milli-mor er et vakkert par!

Nøve og Bjørn hadde pyntet så fint med nisser i hagen.

De rampete smånissene forsøkte å lure seg inn døra til Olabu før oss. De klarte det ikke

Vi har fått hilse på verdens aller søteste, mest kosete og rolige kanin. Ullf var utrolig skjønn. Jeg trodde ikke de kunne bli så tamme jeg – men han strakk frem det lille, vakre hodet sitt for å få kos, og når han ble klappet, ja da lukket han øynene og riktig kroet seg.

Her koser han seg på Nøves fang. Se så fin gutt!!

I går ble vi traktert med rester fra kalkunen og Nøves fløtegratinerte poteter. Det er de beste jeg har smakt! I tillegg til Waldorfsalaten hennes…… Oi, oi, oi!

Nøve hadde også slått til med kaka til Berit. Den var god og vi spiste så godt vi kunne etter middagen i går

Det er egentlig ikke så mye å skrive, for vi har rett og slett bare slappet av og kost oss skikkelig. Ikke no’ stress  - bare kos med gode venner. At Nalle og Milli også har det så fint sammen, gjør jo sitt til at Nøve og jeg også storkoser oss!

Til Nøve, nok en gang. Tusen, tusen takk for oss. Vi storkoser oss i deres selskap alle tre!

Til alle andre: Ha et riktig godt nyttår!

En liten 1. juledagsrapport fra oss

Vi kom opp torsdag kveld. Vi kan ringe å skru på strømmen på hytta hjemmefra - deilig at det var 13 varmegrader inne!

Jeg gikk ned i butikken i går morges, da var det 32 kuldegrader der nede. Den ligger bare ca. 20 høydemeter fra oss, men man kan kjenne at det er langt kaldere der nede enn oppe på hytta.

Det gjelder å kle seg;o) Det eneste jeg savner nå er dunbukse og finlandshette.

Julaften var innmari koselig. Vi satt oss til bords mens Sølvguttene sang julen inn. Ribbe, pølser og medisterkaker og sjokoladepudding til dessert. Pakkeåpning til stor jubel fra Milli, som nok fikk flest pakker i år. Hun ble som et lite barn, og ville ha ny pakke før hun (ja, hun pakker jo opp gavene sine selv) hadde pakket ut den forrige. Alle vi tre fikk MASSE fint og nyttig!

Det blir lite turgåing i denne kulda! I går var jeg ute en time, i dag varte det vel i tre kvarter. Det er helt merkelig med den forskjellen i temperatur bare nede ved butikken og her (det tar under 10 minutter å gå dit). Der nede kjente  jeg at kulda beit sånn i ansiktet at jeg måtte gå hjem. Milli, som vanligvis går ganske rolig i bånd, er helt spinnvill. Det virker som om hun synes at den eneste måten å bevege seg på når det er så kaldt, ja det er i full speed! Egentlig en svært så fornuftig konklusjon!

“Se å få kasta den ballen da, sånn at jeg kan løpe”.

Ola har blitt stormforkjøla, så han ligger mest på sofaen og snufser og nyser stakkars (også noe så sjukt som en sjuk mann da…….). I dag ble han med på tur, det var koselig! Nå er det sofatjeneste med bøker og blader og tygging av rester fra julemiddagen. Det er så kos synes jeg, når vi varmer opp julematen på morgenen, også går vi og nafser og spiser hele dagen, både middag og dessert!

Maristua i vinterskrud.

Milli med isklumper på haka (og det er skikkelige klumper).

Milli er ei “Maristuajente”. Skikkelig glad hver gang vi kommer opp her (noe som kanskje helst skyldes å slippe ut av bilen etter 4 – 5 timer, men jeg liker å tro at hun koser seg her også). Nå slipper vi henne bare løs ut av døra her når hun vil ut, det er ingen folk på hyttene rundt her, og det er et lite stykke til den veien det kjører biler på. I mørket går hun ikke langt, og da har jeg på henne en rød blinker hun har fått av Bienna til jul, den er kjempelur og kjempekraftig (jeg er nesten sikker på at Nøve kan se den på Bergheim hvis hun titter riktig godt i riktig retning).

Vi storkoser oss, og julefreden har senket seg over oss. Deilig å gjøre nesten ingenting!

Sola står lavt, men lyser litt på “Gamlestua” og “Lurebu”. Er det rart man får ro i sjelen?

Ha en fortsatt god jul alle sammen!!

Inspirert av mange av dere….

Hilsen oss på Tjøme