onsdag 11. februar 2009

Til Kaisa

I dag er det ett år siden vi tok den tunge veien til dyrlegen for siste gang Kaisa. Du ble 11 år og 4 måneder før kroppen din ikke orket mer, noe av det verste var at hodet ditt var fullt av livslyst. Du viste ingen tegn på at du ville slippe mere vondt.

Du har vært sammen med meg siden du var 8 uker. Vi fikk altså over 11 fine år. Sammen. Alltid sammen. Kjære, kjære jenta mi’. Jeg husker jeg sa til Ola at jeg så gjerne skulle bytte bort alt jeg har bare jeg fikk deg tilbake! Det er så sant, hvert eneste ord, men det går dessverre ikke. Jeg har tenkt på deg hver eneste dag dette året Kais. Du var veldig, veldig spesiell. Du valgte dine med omhu, og de du ikke valgte, de overså du. Du var mors jente. Var ikke jeg med på tur ville ikke du heller. Jeg husker jeg brakk ankelen og andre skulle lufte deg, da benyttet du første og beste anledning til å løpe hjem til meg for å passe på krykkene mine, for de skulle ihvertfall ingen få lov til å røre. Du forsto veldig godt at noe var annerledes!

Du var fryktelig sta, og det var ikke få “krangler” vi hadde. Når du var 10 uker flekket du tenner første gang jeg skulle børste og stelle deg, du passet godt på maten din, ditt store matvrak, men vi fant ut av alt dette sammen, det som så mye annet. Du ble rundere med åra, på alle måter egentlig.

Du var med på alt. I bil, på seiltur, på fottur, på gården, på jobben. Du likte ikke sauene, så du valgte selvfølgelig å overse dem. Du tok igjen hvis de stanget deg, men aldri med mer enn et glefs. Du og jeg oppe på beitene Kaisa. Vi kunne sitte der i timesvis.

Jeg husker hvor stolt du var den gangen du fant et skadeskutt dyr. Det er vel den eneste gangen du ikke ble med meg hjem, men ble igjen sammen med jegerne og gjorde hundens jobb, nufset i pelsen og spiste det du ble servert, som takk for hjelpen.

Etterhvert ville ikke kroppen din mer, men det ville hodet. Jeg skjønte hvilken vei det bar. Jeg var så lei meg Kaisa, jeg skulle så gjerne hatt deg her hos meg enda. Alltid.

Det er mange rom i et hjerte Kaisa og du har et helt eget, veldig stort rom i mitt. Det vil alltid vare bare, bare ditt. Du var det aller, aller kjæreste jeg hadde. Jeg håper du sovnet inn i vissheten om at du var elsket. Jeg håper du er på et sted der du kan sanse at jeg tenker på deg hver eneste dag, og at jeg savner deg så innmari. Lille jenta mi’. Du blir aldri glemt.

11 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg vet ikke hva jeg skal si, Gry. Du var heldig som hadde ei som Kaisa, og ho var heldig som hadde deg.

Gi Milli en STOR kos fra oss.

Gry og Millis blogg sa...

Ja, vi var et godt team Kais og jeg.

STOR kos er overbragt vakre, kloke Milli-mor, og returneres med et stort nuss på nesa til alle på Bergheim:o)

Nina og Bonnie sa...

Snørr og tårer, Gry. Jeg fikk så vondt inni meg. Det var sååå vakkert skrevet. Det var akkurat som jeg så dere. Nå begynte jeg å tenke på Marco.

Mange klemmer!!!!:)

Anonym sa...

Hei Gry!

Nå følte jeg med deg, og jeg kjenner meg veldig godt igjen!!

I morgen er det en måned siden Marko og mine veier skiltes. Han hadde også sine "særegenheter". Men du verden hvor glad jeg var i han, og hvor mye jeg savner han!! Det kan ikke beskrives med ord. Likesom du savner Kaisa og tenker på henne. De setter sine spor, de fir-beinte bestevennene våre.

Det er fint å tenke på at de hadde et godt liv, og at vi ga dem det beste vi kunne. Så ga de oss også i mangfold tilbake.
Livet gir og livet tar, slik er det bare.

Kos deg med Milli-mor. og tenk med glede på Kaisa!!

Mvh Hilde.

snorredimma sa...

Så mange fine ord, Gry. Din beskrivelse av Kaisa og ditt forhold.....beviser at en hund er ikke bare en hund! Tenker på deg..

Godt at Milli er der og kanskje kan ho hjelpe deg gjennom dagen, og ho forstår helt sikkert at matmor ikke har en lett dag i dag.

Anonym sa...

11 år sammen er veldig lenge.. Som snorredimma (Camilla?) og Hilde skriver, så har du heldigvis Milli og trøste deg med, hadde sikkert vært litt tyngre uten.. kos deg med milli-mor!

Anonym sa...

Tusen takk alle sammen. Det er kanskje dumt det, å dyrke sorgen, men på "ettårsdagen" kommer så mye tilbake. Jeg husker hele dagen glassklart!!

Hadde det ikke vært for Milli-mor, så hadde jeg ikke fungert som jeg skulle. Jeg "funker" ikke uten hund:o)Nå har jeg verdens beste Milli, som også har sitt eget, store rom i hjertet mitt. Vakre, vakre barnet:o)

Marianne sa...

Så flott det du skrev om kaisa, hun hørtes ut som en perfekt hund som elsket mamsen sin.....Kanskje neste år blir bedre, at man da kan begynne å tenke tilbake på bestevennene våre med et smil, og le av alle påfunnene deres..istede for å tørke tårer hver gang de blir nevnt...

T :-) sa...

Så vakkert skrevet, Gry. Tårene triller... Det ser ut til at Kaisa var en helt spesiell hund og jeg skjønner godt at du savner henne. Kos deg med Milli. Hun er ikke Kaisa, men ei annen godjente som du kommer til å få mange flotte opplevelser og minner sammen med.

Anonym sa...

Å, Gry! Nå fikk du meg til å gråte! Tårene triller her jeg sitter....

De betyr ufattelig mye for oss disse dyra!! Jeg har jo ikke måttet ta den vanskelige beslutningen om avliving ennå, heldigvis, men "vet" likevel hvor tøft det må være. Det blir jo feil uansett, liksom...

Skjønner godt at du tenkte litt ekstra på Kaisa igår!!!

Håper vi kan få til en liten visitt i løpet av helga og hilse på lille-Thea.

Dixie sa...

Så fint skrevet om Kaisa! Hun høres ut som en veldig god og snill hund! :) Skjønner godt at du savner henne...

Vi måtte avlive kaninen vår for snart 1 1/2 år siden, og jeg tenker fortsatt på henne hver eneste dag...

Godt at du har Milli!