En perfekt helg (nesten)

Dette har vært en herlig helg. Med mye tid til Milli, tid til å gjøre litt ekstra i fjøset og kose litt med alle dyra. Over 30 søyer har hatt brunst, så vi er storfornøyd hittil. Vi har fått gjerdet inn et nytt beite (egentlig mest Ola, jeg hadde med Milli, og ble litt revet med i leken med henne;o) Stine (datteren til Ola) har vært hjemme og blitt med på tur med Milli. Milli ble helt henrykt over å møte noen som var nesten på størrelse med henne (Stine er 160 cm., ikke så stor).

Utover i helgen merket jeg at Milli var utilpass, nedstemt og syntes at alt var skummelt. Hun er av natur uhyre glad i alle mennesker og dyr, så jeg blir virkelig urolig når jeg føler at hun ikke har det fint. Etter en mail til Yvonne på Rödmossa ble jeg beroliget med spøkelses- og slyngelalderen. Når vi kom på jobb i dag, trakk hun seg unna både meg og de som ville hilse på henne, DA ble jeg virkelig redd. Det er Millis faste morgenrituale det, å hilse overbegeistret på alle som kommer og har tid til å snakke og kose litt med henne (slikking i alles ører inngår i dette ritualet). Nok en mail til Yvonne ble sendt. Yvonne og jeg har akkurat passe mye kontakt, når noen av oss lurer på noe eller har noe å si, dette skjer så å si alltid på mail, så når Yvonne ringte(!) ble jeg enda mer bekymret. Hun spurte om vi hadde flått her vi bor. Vi bor jo midt i "Flåttfabrikken" så det måtte jeg bekrefte at ja, det har vi mengder av! Da fikk jeg klar beskjed, bestill time hos veterinær så fort som mulig og få henne utredet for Borrelia. Jeg fikk time med en gang, kastet oss inn i bilen og dro av gårde til Tjøme i en fei (det var ganske dramatisk, nesten som på film;o)

Det første som skjer hos dyrlegen er at jeg må beskrive symptomene. Inne i denne noe forvirrede beskrivelsen hører jeg meg selv til stadihet gjenta ordet engstelig (om Milli altså). Dyrlegen kom for å hilse på henne, og hva skjer? Joda Milli-mor kaster seg over dyrlegen med sin sedvanlige innlevelse i hilsningsritualer, dyrlegens øre blir behørig vasket og det går med mye tid til kos og ros. Da jeg ser på dyrlegen sier hun....."Eeeeeh, jeg har vel sjelden møtt en mindre engstelig hund". Jeg fortsatte (litt panisk må jeg innrømme) å insistere på en borreliatest, så Milli fikk tatt blodprøve og vi måtte vente litt (de har heldigvis sånne hurtigtester, sikkert fordi vi bor her midt i Flåttland). I ventetiden ble magen klemt på og undersøkt, det ble lyttet på hjertet og tenner ble sjekket. Det ble stilt følgende diagnose "Det er ingenting fysisk i veien med denne hunden". Milli var fortsatt like betatt av veterinæren, begynte å hilse litt igjen. Det begynte å ane meg hvor dette bar.....:o) Borreliatesten var selvfølgelig negativ, det samme var hjerteormtesten (det er den samme testen, bare for å ha nevnt det;o) Akkurat det er jeg kjempeglad for!!!! Vi konkluderte vel til slutt også med at Millis problem befinner seg mellom mine ører:o)

Milli er litt "pre". Løpetiden er nok på vei, og det kombinert med både spøkelses- og slyngelalder kan jo ta på noen og enhver (særlig meg er jeg redd). Når de skal ha løpetid kan de bli litt sure og sære. Egentlig kan de bli hvordan som helst (har jeg lært i dag)! Milli har altså reagert på den måten at hun liker å ligge litt i fred og ro, og blir mer skvetten enn hun pleier. Nå har vi fått roet oss både Yvonne og jeg, så nå skal lille Mad-Milli få lov til å være så "pre" hun bare vil.

I morgen er det by-dag på kurset. Trøster meg med at Milli-mor er "pre" og skal få lov til å være "bare Milli". Jeg skal smile, for det er i hvertfall "ingenting fysisk i veien med den hunden".

Takk til Yvonne for å bry seg om og for å være der når jeg trenger henne!